SURREALISTISK: «The Act of Killing» blander stillehavsromantikk med sterke historier om fortidens folkemord på hypnotiserende vis.
SURREALISTISK: «The Act of Killing» blander stillehavsromantikk med sterke historier om fortidens folkemord på hypnotiserende vis.Vis mer

Fortidens skygger

«The Act of Killing» danser seg inn i hodene på drapsmenn.

FILM: «The Act of Killing» gjør noe bemerkelsesverdig. Den danser seg inn i hodene på drapsmenn. Regissør Joshua Oppenheimer søker opp leiemordere og ledere fra folkemordet på Indonesia på midten av sekstitallet, der enhver som kunne kalles «kommunist», og det var en vid paraply, risikerte å bli lett opp og likvidert.

Åpner seg
Oppenheimer ber de gamle mennene gjenskape drapene fra den gang, med kulisser og kostymer. De får selv roller, noen ganger som bødlene de var, noen ganger som ofrene de torturerte og drepte. Resultatet river, ryster. Det å bli spurt om å gjengi noe, snarere enn å bli konfrontert og anklaget, får drapsmennene til å åpne seg, og undre seg over sine egne reaksjoner - skjønt knapt så mye som publikum undrer.

Drapsmetoder beskrives ivrig, i detalj. Kontrastene går opp i en surrealistisk helhet. De involverte kommer med selvmotsigende forklaringer, reagerer med tårer og latter på bisarre steder. Forferdelige hendelser presenteres i skolerevystil, gjerne inspirert av Hollywood-klisjeer, slike som inspirerte den ulenkelige hovedpersonen, Anwar Congo, i de mange hundre drapene han begikk den gangen. Mennene snakker ubekymret, offentlig, om voldtekter og lemlesting. Den ene vil fortelle verden at propagandaen var feil, at kommunistene ikke var udyr. Samtidig avfeier han all kritikk: Rett og galt er relativt, sier han, det avgjøres av seierherrene, og han er en av dem. Congo, på sin side, liker å se propagandaen og tenke at det var riktig å drepe. Men det er han som har mareritt.

Sang og dans
Dobbelheten i «The Act of Killing» finnes igjen i følelsene til den som ser på. Dokumentaren har en rar underholdningsverdi, en mørk komikk, som også er ubehagelig. Historiene presenteres i fargesterk stillehavskitsch og avbrytes av smilende dansenumre. En mann sier til kamera at han lever i et såpeoperaland, der alle betales for å stå og smile på politiske tilstelninger, men ingen mener det de sier.

Filmen er for lang. Det føles feil å trekke for det. «The Act of Killing» er delvis norsk, støttet av Norsk Filminstitutt og NRK. Det er en investering  å være stolt av.