Fortidssår i Europa

Den sovjetiske okkupasjonen av Øst- og Sentral-Europa er forbi. Borte, akkurat som Sovjetunionen selv. Men hva er tilbake? Richard Swartz, mangeårig korrespondent for Svenska Dagbladet i Øst-Europa, gir i sin bok «Room Service» en reiseskildring fra en verden som ikke er, og som likevel er ytterst påtrengende. 

Gjennom 19 kapitler føres leseren gjennom de fleste land i Sentral-Europa, og gjennom 30 år av dets historie. Selv om skildringene er ført i pennen i 1996 og delvis beskriver bestemte tidspunkter og konkrete hendelser som lar seg datere, har de en slags ubestemt evighet som nåtid. Sentral-Europas egen historie blir liksom nærværende: Den nazifiserte mellomkrigstida, den sovjetiske okkupasjonen er like meget til stede som våre dagers famling etter markedsøkonomi. Men bak ruver den politiske og geografiske dinosauren Habsburgerriket, det keiserlige og kongelige østerriksk-ungarske monarki, eller Kakania som Robert Musil døpte det, med alt sitt pedantiske byråkrati og schlamperei . At Richard Swartz i mesteparten av sin 25-årige korrespondenttid hadde Wien som base, gjør ikke Kakania mindre påtrengende. 

Kapuscinski 

Fra sitt geografiske og historiske utgangspunkt foretar Swartz reiser gjennom en forgangen verden, det tidligere Kakania, den tidligere østblokken. Han skildrer opplevelser, inntrykk og møter i en stil som ligger et sted mellom reportasje og novelle. På sitt beste kan han minne om den polske forfatteren Ryszard Kapuscinski, det er derfor ikke rart at Kapuscinski selv siteres på omslagets innbrett. «Room Service» er nemlig opprinnelig skrevet for et tysk publikum, den kom i Hans Magnus Enzensbergers serie Die andere Bibliothek. 

Mellomtingen mellom reportasje og skjønnlitterær skildring gjør at vi ikke overveldes av meninger eller informasjon, bilder og assosiasjoner oppstår tvert imot i leseren, og gjør dermed større inntrykk enn en mer journalistisk forankret beretning kunne gjøre. Dette gjelder særlig for Swartz' avsluttende fortelling, om Auschwitz-fangen Lola, som vi møter i skikkelse av en eldre kvinne, bosatt i Wien. Ikke med ett ord omtales lidelsene hun har gjennomgått, men de tegnes liksom inn ved skildringene av hennes hverdag og forhold til jeg-personen, slik at de framstår som skrikende og opprørende følelser hos leseren. 

Egen mappe 

Swartz har gjennomgått sin egen mappe i Stasi-arkivet, noe som gir anledning til en både humoristisk og tenkevekkende refleksjon omkring hva det egentlig var som regjerte den verden av livsfarlige skygger som utgjorde Øst-Tyskland og de øvrige kommunistlandene: Planen styrte alles liv, den måtte oppfylles, den var viktigere enn noen virkelighet. Dette gjaldt også for overvåkingspolitiet. Tjenestemennene diktet opp karaktertrekk og utviklinger hos «spionen Black», som både oppfylte de overordnedes forventninger og bekreftet det offisielle Øst-Tysklands selvbilde. 

Angstens og apatiens uhyggelige dobbeltverden, der plan og prinsipp, ikke den faktiske virkeligheten, var vesentlig, og der overvåkingen var mer allestedsnærværende jo mindre man så til den, fanget alle. Ofrene ble selv gjort til medspillere. Swartz gjør observasjoner alle som besøkte Øst-Europa kjenner seg igjen i: «Jeg hadde latt meg forgifte av den atmosfæren Stasi anstrengte seg så hardt for å skape. Jeg hadde opptrådt som om hver telefon var avlyttet, som om hver ukjent person kunne være en provokatør, jeg hadde aldri skrevet noe viktig på et ark papir, jeg hadde gått ut fra at det kunne være en skjult mikrofon i så godt som hvert rom jeg kom inn i, og all denne tilpasningen var nesten blitt noe naturlig.» 

Men dermed oppsto en ny skinnverden - som likeledes var kalkulert av myndighetene: Stasi hadde ikke kapasitet til å drive den altomfattende overvåking man fryktet, det er Swartz' egen mappe bevis for. 

Fremmedhatet 

Fra denne trollverdenen rapporterer imidlertid Swartz om fenomener som er virkelige nok, også i våre dager. Og det er ikke minst her at hans litterære talent kommer til sin rett; dagsaktuelle problemer brytes liksom gjennom dagliglivets prisme: Fremmedhatet i Romania framstilles via et besøk hos en bondefamilie i landet, borgerkrigen på Balkan gjennom skildringen av en serbisk dikters forhold til vann og vanndyr som reker - og han maner dermed fram tanken på Serbias kamp for å nå fram til havet. 

Albanias forvandling fra lukket diktatur til åpent kaos, det eneste landet som ikke nevnes med navn, men som er tema for den fortelling som har gitt boken navn, skildres gjennom bilder fra forfatterens mange besøk på samme hotell. Igjen er vi tilbake til en tilstand der det virkelige og det uvirkelige flyter over i hverandre og skaper en tredje eksistensform. 

I andre partier gjengir Swartz samtaler og intervjuer med mer eller mindre kjente personer i Øst-Europas nyere historie, som den kongelige sigøynerfamilien i Romania, og presten Laszlo Tökes fra samme land, som ble forlatt av den rumenske revolusjonen da den snudde og løftet den gamle ordens menn tilbake på plass. 

Swartz rapporterer fra et område der fortida så mange ganger i dette århundre er blitt forsøkt tilintetgjort - av Habsburgerriket skulle det bli nasjonalstater, nasjonalstatene skulle først tvinges inn i det nazistiske, så det kommunistiske ideologiske imperium, deretter kom nasjonalstatene tilbake på markedsøkonomiens premisser. Derfor har hans skildringer fra verden som ikke er, i høy grad aktualitet for dagens Europa: Den fortid som man forsøker å glemme, spøker alltid høylytt i nåtida. 

PETER NORMANN WAAGE