Fortielsen av krigsprofitørene

KRIGSPROFITØRER: I et Google-søk på norske sider fikk jeg 172 treff på ordet «krigsprofitør». Ordet «krigshelt» fikk 11 900 treff og «nazist» fikk 21 600 treff. Vi liker å skrive om heltene, vi kan godt skrive om nazistene, men krigsprofitørene foretrekker vi å tie i hjel.I år feirer Norge sin uavhengighet - en uavhengighet vi i dag tar som en selvfølge. Under den 2. verdenskrig opplevde vi vår siste ufrihet, og vi hyller våre helter hver eneste frigjøringsdag i takknemlighet for at vi fortsatt kan leve som et fritt folk. Frihetskampen kostet menneskeliv, og vi må aldri glemme innsatsen til våre krigshelter. Likevel er det noe som skurrer i dette frihetens år. For det er en side av krigen vi ikke snakker om: De som tjente store penger på å samarbeide med okkupasjonsmakten; krigsprofitørene. Det er et faktum at det fantes mange nordmenn som beriket seg på krigens elendighet. I dag snakker vi ikke om dem, og jeg mener det er et problem. Skal vi kunne lære noe av historien må vi ha alle fakta, og det innebærer også historiefakta om de som samarbeidet med nazistene og tjente store penger under krigen.I Norge produserte blant annet Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrikk og Marinens verksteder i Horten våpen og ammunisjon for den tyske krigsmakten. Produksjonen gikk for fullt med norske arbeidere og funksjonærer i fabrikkene under krigen. I historien kommer det fram at enkelte ansatte prøvde å sabotere virksomheten slik at effektiviteten og kvaliteten falt. Noen, for eksempel Arne Gundeid ansatt ved Kongsberg Våpenfabrikk, deltok i større sabotasjeaksjoner mot arbeidsplassen sin. Likevel er det bemerkelsesverdig at det innen historisk forskning i Norge ikke er problematisert rundt det faktum at disse statseide militære bedriftene produserte for fullt uten nesten en eneste protest - enda dette var våpen og ammunisjon som skulle brukes mot våre allierte.

OGSÅ OSLO BØRS gikk godt. Kursindeksen for aksjer notert på Oslo Børs steg med 100 % fra juli 1940 til 1945. Dette viser at noen tjente gode penger i Norge selv om det var krig. Hvorfor står ikke denne informasjonen i historiebøkene? Jeg synes det er rart at ingen historikere har sett nærmere på hvilke selskaper som var notert, hva selskapene tjente penger på og hvilke investorer som tok ut aksjegevinster. I tillegg kommer de mange ikke-børsnoterte selskapene som, etter det jeg vet, heller ikke er historisk belyst i noen særlig grad. Et annet fenomen mange vet eksisterte, men som ikke belyses som krigsprofitering, var svartebørshandelen. Blant annet tjente mange norske bønder godt på å selge matvarer svart under en tid med hard rasjonering - overprisete varer nordmenn ellers ikke kunne få tak i. Det er et skammens kapittel, men er skammen virkelig så stor at vi ikke våger å snakke om det selv 60 år etter? Hvorfor har ikke historikerne skrevet om de norske krigsprofitørene under 2. verdenskrig? Ett svar kan være at vi vant krigen, og vi, seierherrene, skrev historien - slik som seierherrer alltid har skrevet sin historie. Derfor fortelles det fremdeles ikke om formuene som ble skapt mens det ble utkjempet blodige kamper mellom allierte og tyske soldater. Vi lar sviket og skammen være begravet, vi våger ikke å ta i materien fordi det fremdeles er mange som ønsker å beholde illusjonen om en heroisk og uegennyttig norsk sivilbefolkning. Jeg kan forstå at familiemedlemmer ikke ønsker å snakke om slektninger som samarbeidet med nazistene, men jeg kan ikke forstå at det ikke er gjort omfattende historisk forskning på temaet krigsprofitører. I enhver krig er det alltid noen som ser en mulighet til å tjene raske penger. Det er viktig at også dette kommer fram i ettertidens historiebøker. Under den 2. verdenskrig ble også jødiske eiendommer og eiendeler beslaglagt, men det var ikke nødvendigvis tyskerne som endte opp med verdiene. Norske bedrifter og personer som samarbeidet med nazistene overtok eiendommer og varebeholdninger, og mens de jødiske eierne ble sendt til konsentrasjonsleire, la noen nordmenn forretningsgrunnlaget de den dag i dag driver sin bedrift på.

DE SISTE VITNENE etter krigen er få, og snart er det ingen gjenlevende. Derfor er det viktig at tematikken om krigsprofitørene tas opp nå, mens det ennå er førstehåndskilder som kan fortelle. Noen har allerede våget å røre ved sin egen skamfulle fortid. I Norsk Hydros historie blir Hydros krigsrolle omtalt og kritisert. Det er prisverdig at bedriften selv våger å sette lys på sin mindre ærefulle historie. Flere må våge det samme. Vi bør snart få fortalt historien om krigsprofitørene. Kanskje mest av alt for at kommende generasjoner skal forstå at i krig finnes det forsvinnende få helter, men desto flere antihelter. Og at nettopp slik var det også i Norge under 2. verdenskrig.