Fortjener bank

Hvor mye er det lov å røpe når man anmelder film?

- Bare vent, han klarer seg. Tarzan klarer seg alltid!

Jeg satt på kanten av det steinharde klappsetet og strakk hals for å se så mye som mulig av lerretet. Tarzan kjempet for livet på kanten av en klippe. Han var omringet av en gjeng illsinte, svartmalte krigere. Og nå kom det enda flere. Enda flere som var enda sintere. Det så dårlig ut for Apenes konge. Veldig dårlig. Men sidemannen min, som var litt eldre og litt mer erfaren - han hadde sett filmen før - visste råd.

- Det går bra, Eirik. Snart kommer Tarzan til å hoppe ut fra klippen og gripe fatt i et tau.

Jeg pustet lettet ut, men samtidig som jeg var litt skuffet. Hvorfor måtte han fortelle meg det? Kunne han ikke ventet litt til og latt en sjuåring sjøl få ta del i den storslåtte flukten?

Problematikken opptar meg stadig. Og jeg har ofte klødd meg lenge og vel i hodet. Som filmanmelder møter jeg stadig på problemet. Hvor mye av handlingen er det greit å røpe i en anmeldelse?

For et par uker siden fikk jeg en e-post fra en forbanna leser. Han hadde lest min anmeldelse av «Indiana Jones og krystallhodeskallens rike», og mente jeg hadde røpet for mye av handlingen. Altfor mye. Sjøl mente - og mener - jeg ikke det. Men jeg tok kritikken på alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg leste gjennom anmeldelsen på nytt, fikk også kolleger til å gjøre det og spurte om de mente det samme. Og jeg grublet. Ingen vil være en sladrehank. Men når man skal argumentere for og/eller imot, blir det vanskelig å samtidig ikke røpe hva en film handler om. Likeledes er det vanskelig, for ikke å si umulig, å ikke bruke eksempler når poenger skal understrekes.

Kritikeren Ken Tucker i det amerikanske magasinet Entertainment Weekly har inntatt et kontroversielt, men svært tydelig, ståsted.

Indiana Jones i hardt vær? Eller? Foto: Filmweb.no
Indiana Jones i hardt vær? Eller? Foto: Filmweb.no Vis mer

«Jeg ønsker ikke å holde tilbake informasjon som forhindrer en anmeldelse fra å bli så interessant og tankevekkende som overhodet mulig», skriver han i artikkelen «I Spoil If I Must - And I Sleep Just Fine».

Tucker argumenterer for at han ikke har noen betenkeligheter med å avsløre hvordan en film eller tv-serie ender. Han sier han mer enn gjerne holder på hemmeligheter, så lenge det ikke forhindrer ham å gjøre jobben som kritiker. Men hvis anmeldelsen blir dårligere av det, er han nådeløs. «Hvis en filmkritiker må avsløre sentrale deler av plottet for å argumentere for en films storhet eller mislykkethet - so be it.»

Rett skal være rett, det er ikke filmkritikere som sladrer mest. Hvis du skriver inn spoilers movie på Google, får du over sekshundretusen treff. Det finnes altså utallige nettsteder som har spesialisert seg i å videreformidle handlingen i filmer og tv-serier. I detalj.

Hvis du lurer på hvordan den nye Narnia-filmen ender, eller hvem som blir gift og/eller skilt i «Sex and the City», er svaret bare et par klikk unna. Hvis du derimot ikke gjør det, men ferdes hyppig på nett og er opptatt av siste nytt om film, er det vanskelig å unngå den slags.

Når det gjelder anmeldelser ser jeg Tuckers poeng, og jeg er iblant fristet til å være enig. Å tenke det, ja. Men å gjøre det? Nei, nei, nei. Jeg ønsker ikke å ta fra leserne gleden ved å bli overrasket på kino. Visst pokker er det frustrerende å måtte droppe et godt argument i en anmeldelse fordi det krever et eksempel, som igjen vil avsløre viktige deler av intrigen. Men det er også utfordrende. Det handler om å finne balansen. Og jeg lover å forsøke å balansere videre. Kors på halsen.

Fortjener bank