Fortolker i særklasse

Jeg tror Matthias Görne har den vakreste stemmen jeg noen gang har hørt hos en mannlig sanger. Likevel er ikke det nok til å forklare hvorfor konserten i går kveld framsto som en åpenbaring.

Utgangspunktet var ellers ikke det enkleste, med en sanger og en pianist alene på podiet i Konserthusets store sal, der alt arbeider mot det intime uttrykket som er liedens bevegelsesform, og der det tidlig ble klart at strengene i Görnes lyre var atskillig flere enn tonene i skalaen for publikums beredskap. Så hører da heller ikke musikalsk fordypelse i Goethe-tekster til repertoaret i en norsk musikalsk oppdragelse.

Matthias Görnes sangkunst, derimot, er dyrket fram gjennom generasjoner, i en kultur som tidlig så hvordan det store kan fanges inn og holdes fast i det lille format.

Görnes foredrag klinger av slik intens kultivering, og han hadde den perfekte medspiller i Eric Schneider ved klaveret. Det ligger et indre trykk på stemmen som gløder det svakeste pianissimo og fargelegger de utrolige nyansene som gir hver enkelt frase, ja, undertida hver enkelt tone dens form. Samtidig kan han ta uttrykket helt ut, uten å miste taket i de sømløse overgangene mellom ekstremer som gjør ham til liedfortolker i særklasse.

Men det er teksten som gir anslaget, dikt som skanderes for ukjente betydningslag gjennom musikkens klang og rytme, helt fram til punktet hvor språkets vellyd blander seg inn, overskrider meningsbrytningene og tar oss bortenfor språkets grenser, som litteratur av høyere orden.

Derfor skrev da også Goethe og de andre tyske romantikerne oder til musikken, i håp om at de en gang skulle bli forunt lykken å bli åpenbart for et publikum gjennom en sanger av Matthias Görnes format. For eksempel slik som i går kveld.