HVOR NYTTIG?: Humanistiske forskere taper stadig i kampen om forkningsmidler. En ny rapport undersøker hvordan humanistene kan bli mer synlige, og satses mer på. Det innebærer å forsøke å svare på et komplisert spørsmål: Hvor nyttige, og på hvilken måte bør de humanistiske fagene være? Foto: Espen Røst Lesesal
HVOR NYTTIG?: Humanistiske forskere taper stadig i kampen om forkningsmidler. En ny rapport undersøker hvordan humanistene kan bli mer synlige, og satses mer på. Det innebærer å forsøke å svare på et komplisert spørsmål: Hvor nyttige, og på hvilken måte bør de humanistiske fagene være? Foto: Espen Røst LesesalVis mer

Fortolkerne blant oss

Hvor nyttige skal humanistiske fag forventes å være?

Kommentar

Så, hvor stor er denne krisen?

Det er et av spørsmålene som blir forsøkt besvart i «Hva skal vi med humaniora?», en rapport fra Fritt Ord som skal kartlegge humanioras posisjon i Norge i dag og stake ut mulige retninger fremover. For oppfatningen om at humaniora er i krise, er sterk og vedvarende. Ennå er humanistiske studier populære. Humanister finnes i og setter preg på en rekke yrker. Men humanistiske forskere taper i kampen om forskningsmidler. Verken kulturdepartementet eller næringslivet satser på dem. Ferdigutdannede humanister er dårlig tilpasset til arbeidslivet og ender ofte som isolerte kunnskapsklumper med irrelevante jobber. Omverdenen opplever at samfunnet har behov for humanistisk kunnskap, står det i rapporten, men de er ikke sikre på hva kunnskapen skal brukes til.

Rapporten, som er redigert av Tore Rem og Helge Jordheim, peker på flere mer og mindre konkrete løsninger. Blant de mest lovende og håndgripelige er å satse på enkeltforskere og små forskergrupper, bygge ned skrankene mellom institusjonene, opprette tverrfaglige elitegrader og øremerke midler til humanistisk forskning. Dette virker fornuftig for et felt som ikke trenger flere studenter, men flere muligheter for forskere og alumni til å jobbe med det de kan best, og sette større preg på dagsorden.

Men rapporten er, så klart, avhengig av at politikere, pengebevilgere og ikke minst humanistene selv er diskusjonsvillige og endringsvillige. Da «Hva skal vi med humaniora?» i går ble overrakt kunnskapsministeren, ble det fra salen uttrykt bekymring for at arbeidet ikke ville få noen konsekvenser og ikke ville bli møtt med nok interesse. Forskerne som har bidratt til rapporten er humanister av den utadvendte typen, men mange journalister har opplevd historikere og litteraturforskere som er motvillige til å uttale seg om noe annet enn det de skrev sin doktorgradsavhandling om.

Det finnes en berettiget frykt for at de humanistiske fagene skal reduseres til «støttefag» og ikke anerkjennes for sin egenverdi. Men noe så smidig og anvendelig som kompetanse innen språk og fortolkning kunne godt brukes mer aktivt også i debatter som ikke direkte berører fagene. Skarpe humanister burde sørge for at det de kan, ikke bli tatt for gitt, ved i større grad å gå inn i debatter og spørre: Hva sies egentlig her? Holder dette resonnementet vann? Er dette en riktig fremstilling av historiske forhold? Uten humanioras lange linjer vil samfunnsdebatten i for stor grad dreie seg om her og nå. 

Et sentralt spørsmål er hvor store krav til nytte samfunnet kunne stille til humanistisk forskning. Nytteverdi er en komplisert forventning å ha til et felt hvis styrke nettopp er å sitte på den kompetansen som ikke er umiddelbart nyttig eller lønnsom, men et reservoar av kunnskap og perspektiver som trengs i en rekke situasjoner, også, eller særlig, de uforutsette. Forfatterne av rapporten forslår ordet «beredskap» fremfor «nytte» for beskrive hva humaniora bidrar med. Det er et godt begrep. Så må den stående hærstyrken også bidra til å gjøre seg selv synlige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook