Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fortolkningens århundre

Profilert samtidsmusikkutgivelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Helt på tampen av Ultimafestivalen kommer Det Norske Kammerorkester med en utgivelse viet Iannis Xenakis og tre sentrale norske komponister i miljøet: Olav Anton Thommessen , Magne Hegdal og Ketil Hvoslef . Det er en flott utgivelse, og tankevekkende, fordi den snur perspektivet. Her er det ikke komponistene som hyrer en gjeng musikere fordi de vil presentere seg selv. Nei her er det Kammerorkestret selv, med sin karakteristiske energi og klang, som står i sentrum. Slik setter utøverne sitt stempel på utgivelsen, og minner oss om at vi lever i en musikalske tid som må betegnes som fortolkningens århundre.

JEG KJENNER IKKE mekanismene bak utgivelsen, som er på Komponistforeningens eget plateselskap, Aurora. Men det dreier seg ikke om kompilasjon, men om verker skrevet spesielt for Kammerorkestret (unntatt Iannis Xenakis\' «Aroura» da, fra 1971).Cd-en begynner med Xenakis, et verk med full trøkk, der klangmyriader spilles ut med stor kraft som gir notemassene tydelig form. Den fortsetter med Thommessens «Corellimaskin». Komponisten tar fatt i Kammerorkestrets kjernerepertoar, altså Corelli, og spinner videre på ham. Lingnende ting har Thommessen gjort ved utallige anledninger, men her fungerer viderespinningen, idet komponisten haker seg fatt i akkorder, sekvenser og rytmer alt mens han lar det melodiske ligge.

MAGNE HEGDAL for sin del griper fatt på velkjent måte i «Form», der vi tydelig fornemmer et ekko fra Schönbergs ekspresjonisme. Men ikke som kopi, på noen måte. På underfundig vis får Hegdal til en både rik og åpen orkesterklang. Og så Ketil Hvoslef til slutt, med «Serenata per Archi», et verk som er typisk for komponisten. Musikken vibrerer av tilbakeholdt spenning som ikke brukes opp i utrengsmål. Det låter musikkdramatisk, av fineste slag.Men like viktig som kvalitetene i hvert enkelt verk er den helheten som Kammerorkestret skaper gjennom det skiftende programmet, og som får verkene til å kommunisere gjennom en distinkt og tydelig ensemble-signatur.

PAUL MCCREESH\' styrke ligger også i den tette og sobre klangen han får ut av sitt mannskap, Gabrieli Consort & Players. Denne gangen kommer den Claudio Monteverdi til gode, nærmere bestemt Mariavesperen fra 1610. Og ensemblet svikter ikke når det gjelder finstemt og homogen klang. Likevel blir det noe som mangler. Det er en indre jubel i denne musikken som ikke forløses, og får tolkningen som helhet til å klinge holdt. Og med aktuelle konkurrenter som René Jacobs og Rinaldo Alessandrini, som begge har levert flotte tolkninger for ikke så lenge siden, blir den ikke noe førstevalg.

GUILLAUME DE MACHAUTS berømmelse som kompo-nist på 1300 tallet var legendarisk, en av de første komponister med verdensry. Det skyldes ikke minst hans messekomposisjoner. Men han tonesatte også middelalderens kjærlighetslyrikk. Ensemblet Modus består av både norske og internasjonale spesialister. De har samlet en serie av de såkalte Virelais på CDen «Douce Dame», føyd til et stilriktig instrumentalarrangement og presenterer komponistens på aldeles utmerket måte. Den eneste lille innvendingen er at det blir et vel ensartet materiale, hvor godt det enn klinger.