Fortolkningens kunster

«Et dukkehjem» er et av Henrik Ibsens mest spilte samtidsdramaer, og det er blitt framført i høyst ulike versjoner verden over. Samme tittel har Henie Onstad-senterets ene utstilling i disse dager, og som en introduksjon til billedkunstnernes forskjellige framstillinger av dokketemaet finner man en video med sekvenser fra fire sceniske fortolkninger av Ibsen-stykket.

  • Det er et kløktig grep, ettersom kurator Selene Wendt med dette viser et fellestrekk mellom instruktører og installasjonskunstnere. Kontrastene mellom den romantisk orienterte nordmannen Per Bronkens Nora-figur fra 80-tallet og den britiske trotskisten Joseph Loseys framstilling av det borgerlige familiemønsteret i sin 70-tallsfilm er klart iøynefallende. Hadde man hatt en sekvens av Maos enke Chang Chings revolusjonært-idealistiske «modellering» av samme rolle, ville Firerbandens frontfigur anskueliggjort enda en forskjell.
  • Slik er det også med billedkunstnerne, som ikke søker å illustrere Ibsen. Med en palett fra teknologi til tekstil tegner de sine tidssignaler over dokka og bruker denne tradisjonsrike figuren i alt fra kommersielle idealbilder til groteske monstre og moderlige beskyttere.

Selvsagt ligger ekkoet fra Ibsens sluttscene som en klangbunn bak Marianne Heskes illuminerte installasjon i første rom, men tittelen «Take-off» og flyplassassosiasjonene åpner for flere tolkninger av oppbruddstemaet.

  • Olga Tobreluts - som stilte ut i Seljord for to år siden - hører til St. Petersburg-klassisistene og digitaliserer det dokkeaktige i renessansens kvinneidealer. Tony Oursler fra USA og afroættede Olu Oguibe gjør dokketemaet til sinnbilde mot pedofile og militære overgrep mot småbarn i sine installasjoner og montasjer og har dessverre all verdens eksempler å ta av. For så små barn handler det ikke - som hos Nora - bare om å gå, når tida er inne og alle andre utveier stengte.

Barna i pappesken er motbildet til Barbie-dokkene i sine designede innpakninger, som David Levinthals neppe gjorde sine oppdragsgivere - i dokkekonsernet! - særlig lykkelige over.

  • USA-kollegene Cindy Shermann og Laurie Simmonds stilte ut på Kunstnernes Hus for ti år siden, men førstnevntes monstrøse foto og den andres modellhus vitner tydelig om at ingen av dem har gått i stå. Det har heller ikke Iké Udé. Utstillingen topper seg i afroamerikanske Marita Dingus' enorme og moderlige beskytter, slik Nora også ville være for sine barn.