Anmeldelse: Margaret Skjelbred - «Hadde jeg vinger»

Fortreffelig skrivekunst

Feiret 70-års dagen med novelledebut.

DYKTIG STILIST: Margaret Skjelbred (70) har en stor samling bøker og priser bak seg siden hun utga sin første bok i 1983. Nå debuterer hun som novelleforfatter med boka «Hadde jeg vinger». Foto: Torbjørn Grønning
DYKTIG STILIST: Margaret Skjelbred (70) har en stor samling bøker og priser bak seg siden hun utga sin første bok i 1983. Nå debuterer hun som novelleforfatter med boka «Hadde jeg vinger». Foto: Torbjørn GrønningVis mer

Den populære og mangfoldige Margaret Skjelbred er kjent for sine mange, sterke diktsamlinger, barnebøker og romaner som «Gulldronning, perledronning» (2004) og «Mors bok» (2009). 25 januar fylte hun 70 år.

Det feiret hun med å debutere som novelleforfatter. «Hadde jeg vinger» er utstyrsmessig meget vakkert designet av Bjørk Bjarnadottir, nærmest som en perfekt gavebok, i et lekkert miniformat og med abstrakte svart/hvite naturfotografier som innleder hver av de 17 fortellingene.

Historiene er av forskjellig lengde, fra tre, fire sider til tittelnovellen, som er nesten 16 sider. De spenner også rent sjangermessig. Et par av fortellingene er såkalte poengnoveller, der slutten får hele historien til å snu. Andre steder ligger en hemmelighet under teksten som langsomt avsløres for leseren.

Barndommens verden

Men de fleste av historiene er rene tablåer, som egentlig ikke har noen utvikling, men skildrer en tilstand. Dette gjelder flere av de mange novellene som handler om barndom i en ikke altfor fjern fortid, la oss si 1950-1960-tall. Med et par unntak har disse form erindringsbilder, fulle av den typen detaljer som brått bringer barndommen tilbake som en film på det indre lerret.

Skjelbred jobber i følelsesbransjen. Hun har en egen evne til å skildre de fine nyansene av lengsel, varme, nærhet og forundring som særlig omgir barnets verden. Men hun er også en utpreget språklig leken forfatter, for eksempel når hun lar uttrykket «Ikke gå» bli et tema med variasjoner i novellen med samme navn. På mesterlig vis lar hun samtidig opplevelsen av å plukke opp en skadd fugl kaste lys over en scene med en datter som holder sin gamle mors hånd i sin.

Et vendepunkt

Av barndomsbildene er den lange tittelnovellen en oppvisning i erindringskunst. Men den beste fortellingen i denne syklusen er likevel den avsluttende «Intrasitiv», der vi får et eksempel på hvordan en novelle kan snu gjennom et klassisk vendepunkt, som blir styrende for resten av historien.

Men det er stort sett ikke denne sjangeren Skjelbred dyrker. I noveller som «Snøkrystaller» blir hun for overtydelig, og «Dansende kvinne» hviler på et syltynt poeng og lider under mangel på en konflikt eller en kontrast.

Ufortjent kjærlighet

Bokas kanskje alle beste fortelling er «Knuten», en studie i kjærligheten mellom en liten gutt og en mor som ikke strekker til:

«Hun er umulig å begripe seg på. Likevel elsker han henne. Han elsker henne så høyt som bare den blir elsket som ikke et øyeblikk har gjort seg fortjent til det. Det vet han selvsagt ikke, han tenker ikke sånn, han elsker den famlende, angstfylte, skitfulle, angrende, krakilske, umulige moren sin

Under hele denne fine samlingen fylt av fortreffelig skrivekunst ligger innsikten om hvor kort avstanden er fra barndom til voksen alder. Livets flyktighet skinner gjennom disse fortellingene som et tynt slør, hukommelsens halvt gjennomsiktige sceneteppe.

.