Fortrengt lidelse

Avdøde W. G. Sebalds «Luftkrig og litteratur» er et skarpt politisk og litterært debattinnlegg.

BOK: «Luftkrig og litteratur» er liten i størrelse, men inneholder betydelige provokasjoner: Forfatteren og akademikeren W. G. Sebald (1944-200) retter i boka meget sterke anklager mot tysk etterkrigsmentalitet generelt og sine tyske forfatterkolleger spesielt: Forsøket på «å forskjønne det bildet man ville overlevere av seg selv» etter krigen, mener Sebald, har ført til at «en hel generasjon tyske forfattere manglet evnen til å nedtegne det de hadde sett, og bevare det for vår hukommelse».

Les resten av ukas bokanmeldelser

Hendelsene han mener forfatterne har unnlatt å beskrive, er de grufulle ødeleggelsene og menneskelige katastrofene de alliertes bomber utsatte tyskerne for i de siste åra av andre verdenskrig. De svært kontroversielle påstandene om hendelsene han mener er et slags tabu i Tyskland, framsatte Sebald første gang under en forelesningsrekke i Zürich i 1997 – i bokform utkom de på tysk i 1999. Arnhild Skre skrev for et par år siden en interessant Aftenposten-kommentar om hvordan «Luftkrig og litteratur» – i den tilsynelatende uendelige strømmen av bøker om andre verdenskrig – kan betraktes som del av en ny bølge utgivelser som tematiserer vanlige, ikke-nazistiske tyskeres krigslidelser, etter at det tidligere har vært den andre sidens tap som har fått mest oppmerksomhet.

Fortrengning

Tallene forteller da også om en virkelighet som er vanskelig å forholde seg til: Ifølge Sebald slapp Royal Air Force på sine 400.000 tokt til sammen én million tonn bomber over Tyskland. 131 byer ble bombet og til dels helt ødelagt, luftkrigen skapte nær 600.000 sivile ofre. Syv og en halv million tyskere hadde mistet hjemmene sine da krigen var over. Men «hva alt dette i virkeligheten betydde, det vet vi ikke», hevder altså Sebald. I gjenoppbyggingen av etterkrigstidas Tyskland og det økonomiske underet som fulgte, stengte man ute de nasjonale katastrofeerfaringene fra krigens siste år.

Sebald mener de tyske forfatterne i den tidlige etterkrigstida kjennetegnes av falsk bevissthet «…som ble utviklet for å befeste de skrivendes ytterst prekære posisjon i et moralsk så godt som fullstendig diskreditert samfunn». Påstanden gjelder særlig de Sebald kaller «indre emigranter», forfatterne som ikke forlot Nazi-Tyskland. Men også de som dro og vendte tilbake etter krigen, får kritikk: De var ifølge Sebald «i den grad fiksert på sine egne selvopplevde krigsberetninger, som alltid gled over i sentimentalitet og jamring, at de knapt syntes å ha øye for de redsler som var synlige alle steder på den tiden». Han drøfter meget kritisk de få litterære forsøkene som ble gjort på å beskrive grusomhetene, og tematiserer både øyenvitneskildringer og utenlandske journalisters rapporter fra de istykkerbombede tyske byene, deriblant svenske Stig Dagermans artikler i Expressen. Heller ikke de tyske historikerne finner nåde for Sebalds blikk. I forlengelsen av skildringene av sjokkskadde kvinner som forlot de utbombede hjemmene sine med døde barn i bagasjen, skriver Sebald også tankevekkende om «retten til å tie». Likevel konkluderer han i forordet med at «Til tross for de konsentrerte anstrengelsene med å bearbeide fortida, som det heter, forekommer det meg at vi tyskere i dag er et påfallende historieblindt og tradisjonsløst folk».

Hevnhandling

Sebald drøfter både hvordan angrepene kan ha blitt opplevd som en rettferdig hevnhandling for tyskernes egen nådeløse bombing av sine fiender – «en opplevelse av uavvendelig skjebne» – og de britiske argumentene for hvordan så umenneskelige gjerninger kunne bli gjentatt på ny og på ny, selv da alt tydet på at man trygt kunne handlet noe mer «humant». Han antyder en egen ødeleggelsens logikk, en krigsmaskin som overtar kontrollen fra menneskene som startet den. Samtidig er han opptatt av språkets utilstrekkelighet i møte med en uforståelig grusom virkelighet:

ALLIERTES LUFTKRIG: W. G. Sebalds «Luftkrig og litteratur» er interessant tenkt og skrevet om luftkrig, fortrengning og etterkrigshistorie, skriver Kåre Bulie. Foto: SCANPIX
ALLIERTES LUFTKRIG: W. G. Sebalds «Luftkrig og litteratur» er interessant tenkt og skrevet om luftkrig, fortrengning og etterkrigshistorie, skriver Kåre Bulie. Foto: SCANPIX Vis mer

«En virkelighet som i sin rå form unndrar seg beskrivelse». Han skriver interessant om hvordan han mener øyenvitneberetninger er av begrenset verdi, delvis fordi slike skildringer påfallende ofte henfaller til et allerede etablert, nærmest klisjéaktig språk. Derfor er det nødvendig at kunsten befatter seg med slike hendelser, mener Sebald. Men samtidig argumenterer han for at et utpreget «kunstspråk» ikke makter å fange katastrofen – den nøkterne dokumentarismen er mest effektfull. I Sebalds tekst veksler refleksjonene med både hans egne og andre forfatteres forsøk på å skildre bombingen, og blant flere nærmest fysisk vonde passasjer gjør skildringen av de døende dyrene i Berlin Zoo i 1943 et merkelig sterkt inntrykk: «Disse skrekkbildene fyller oss med særlig forferdelse fordi de overskrider de på en måte forhåndssensurerte, stereotype selvopplevde fortellingene om den lidelsen mennesker har utstått», skriver Sebald.

Sjangerblanding

Som så ofte i Sebalds forfatterskap, framstår «Luftkrig og litteratur» som en kompleks blanding av flere sjangre. «Det er vanskelig å si om Sebald skriver historie, kritikk, litterær fiksjon eller selvbiografi, men sikkert er det at han skriver en kombinasjon av dette», hevder litteraturprofessor Arne Melberg om Sebalds særpregede forfatterskap i sin nye bok «Selvskrevet»: Ved siden av å være polemisk stridsskrift og litterær analyse, inneholder «Luftkrig og litteratur» elementer av selvbiografi og svart-hvitt-fotografiene som er så typisk for Sebalds bøker.

Etter at han hadde holdt forelesningene i Zürich, mottok Sebald mange henvendelser fra tyske medier. Intervjuene førte i sin tur til tallrike brev fra folk som var uenige med ham og forsøkte å imøtegå påstandene hans. I «Luftkrig og litteratur» gjengir han deler av reaksjonene, og begrunner hvordan protestene snarere var med på å gjøre ham enda sikrere i sin sak. Inkludert i boka er dessuten en tidligere trykt tidsskriftartikkel, «Forfatteren Alfred Andersch». Den renommerte litteraturpersonligheten Andersch var en av forfatterne som istedenfor å forlate landet, som han ifølge Sebald hadde anledning til, valgte å gå i «indre eksil» da Hitler kom til makten. Artikkelen er et meget kritisk portrett – et forsøk på nedvurdering – av en forfatter Sebald mener har sluppet for billig etter krigen, og eksemplifiserer flere av påstandene han framsetter i bokas første del. Ikke minst illustrerer den hvordan Sebald setter ikke bare forfatterne, men hele den germanistiske vitenskapen, på tiltalebenken for unnfallenhet i møte med vonde problemstillinger: «Mye taler for at Anderschs indre emigrasjon i virkeligheten var en for ham dypt kompromitterende prosess for å tilpasse seg de herskende forholdene».