Fortrengte synder

Kjell Magne Bondeviks smakløse øvelse i toleranse overfor homo-overgripere sømmer seg dårlig en prest, som til overmål er landets statsminister.

KRISTELIG FOLKEPARTI

vil ikke såre eller fordømme noen. Det er bare det at guds ord og dermed Krfs etiske ramme sier at kjærligheten jeg i tre tiår har hatt til min elskede av samme kjønn strider mot guds og naturens orden. Da jeg 25.2 lyttet til den selsomme tvekampen mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og APs Sylvia Brustad, i den fjernsynsoverførte spontantspørretimen i Stortinget, om Krfs forstemmende holdninger gjennom førti år til sånne som meg, mintes jeg plutselig truselen fra KrFs stortingsmann Jørgen Sønstebø i 1982: «Dei treng legehjelp og rettleiing, slik at dei kan innordna seg som normale i samfunnet. Guds ord kaller homofili ein verderstlyggelighet og eit skjenselsverk og truer med svovel, ild og død. Guds ord står ved makt. Den saka er klar.»

Noe av det mest anstøtelige i statsministerens oppptreden 25.2 var det patetiske palaveret om plikt til å vise overbærenhet, toleranse såkalt, med spesielt religiøse homo-overgripere. For øvrig var det ikke befalingen om å være tro mot det 8. bud som overmektiget Bondevik i Stortinget hin morgen, men trangen til å fortrenge egne og andres synder. Denne smakløse øvelse sømmer seg dårlig en prest, som til overmål er landets statsminister.

KrFs kamp mot homofili begynte for alvor i 1967, den gang Kjell Magne Bondevik var bare 20 år. Stortingsmann Lars Korvald oppfordret til at «De som er syke (homofile) bør oppsøke lege, psykiater eller sjelesørger.» Heller enn å bruke den politiske vilje og makt til å få avkriminalisert mannlig homoseksualitet, satte KrF sin prestisje inn på å få byttet ut alle sterke drikker med vann. Å hengi sitt lesbiske jordeliv til et sånt begjærløst parti fortonte seg i 1969, som i dag, å være «i strid med naturen».

KAMPEN FOR

avkriminalisering tok til i 1968. Våren 1971 prøvde KrF å få til en hestehandel med Høyre. Om Høyre ga sin tilslutning til fortsatt strafferettslig forbud mot ugift samliv mellom kvinne og mann (konkubinat), ville KrF overveie å ikke framsette forslag om en sædelighetslov spesielt beregnet på homoseksuelle. Høyre svarte nei til tilbudet, og gikk sammen med de andre partiene på Stortinget inn for AP-regjeringens forslag om både å fjerne konkubinatparagrafen og forbudet mot «seksuell omgang mellom menn». KrF, som også den gang kunne kunsten å gi tilbake med samme mynt, framla forslag til en særlov for homoseksuelle av begge kjønn. Den seksuelle lavalder skulle være 18 år og strafferammen skulle utvides med ett år - til to års fengsel. Det burleske innspillet om å kriminalisere lesbiske, var en blåkopi av vedtaket på Bispemøtet 1954. Som det eneste partiet på stortinget skulle KrF de neste ti år demonstrere sin homoforakt gjennom å glimre med sitt fravær i alle debatter arrangert av homobevegelsen. Arrige protester mot statlig økonomisk støtte til informasjonsvirksomheten vår var gjengangere år etter år etter år.

Samme år som Kjell Magne Bondevik ble leder av KrFs stortingsgruppe (1981), behandlet Stortinget spørsmålet om å inkludere homofile og lesbiske i §§ 135a og 349a i straffeloven, det såkalte diskrimineringsforbudet. Igjen stemte KrF imot. Et særlig strafferettslig vern av homoseksuelle ville bety «en innskrenkning i den religiøse ytringsfriheten». For Krf var det maktpåliggende at herskelysten kunne råde fortsatt, og at den kunne bli tilfredsstilt gjennom å «true, forhåne eller utsette for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe personer på grunn av homofil legning, leveform eller orientering». Stortingsflertallet gikk imot KrF og vedtok forslaget om særlig strafferettslig vern.

I 1983 STEMTE

KrFs representant til Nordisk Råd imot et forslag om å gjennomføre «forsknings-, utrednings- og opplysningsarbeid vedrørende homofiles stilling...» To år senere ba Jørgen Sønstebø Stortinget om å «oppheve diskrimineringsforbudet mot homofile» (Dok. 8., 27.3.85) Heller ikke dette påfunnet vant fram. Også innføringen av partnerskapsloven i 1993 skjedde mot KrFs krakilske protester. I god tid før stortingsvalget samme år, fremmet Bondevik et privat lovforslag om opphevelse av partnerskapsloven, dog uten å vinne fram i Stortinget. Han skulle gjøre flere slike mislykte framstøt, inntil partiets Elsa Skarbøvik i 2001 sorgfullt bekjente at man ikke lenger ville «kjempe mot partnerskapsloven på stortinget» (VL 18.12.01)

Gjeninnsettelsen av Siri Sunde som prest i Torpa fikk det religiøse begeret til å flyte over for Krf. Påbudet om «ikke å blande seg inn i kirkens indre anliggender», ble da også krenket så det ga gjenklang i mer enn sju kirkesogn. Sunde måtte fjernes fra prekestolen, sa Jon Lilletun dypt inne fra sjeggpryden. Innblanding eller ikke, her gjaldt det kampen om å sikre den sanne i motsetning til den falske tro. Siden er det blitt mange krenkelser og kamper av samme slag, men så er det jo også blitt mange partnerskaps-prester siden Siri Sunde som den første både løp løpet og brøt målsnoren.

HOMOFILE OG LESBISKE

foreldre er synonymt med «naturstridig oppvekst» for barn, sa Valgjerd Svarstad Haugland i Nrks «Her og Nå» 26.3.98. Men akkurat som med Partnerskaps-loven, vil også loven som tillater homser og lesber i partnerskap å stebarnsadoptere, bli stående, (2001). «Dette vil regjeringen selvfølgelig følge opp, selv om Krf på Stortinget sto for en annen linje», skrev Svarstad Haugland i Vårt Land 12.7.02.

Stadig flere barn med lesbiske foreldre er unnfanget med ukjent sæddonor som far. Fortsatt er det Krfs overbevisning at denne bestemte gruppen barn skal behandles som luft. «Til barnets beste», kalles denne hårreisende forsømmelsen på Krf-språket. Om den biologiske forelder skulle falle fra, har den gjenlevende ingen juridisk rett eller plikt til å dra omsorg for barnet. Barn av lesbiske foreldre og med ukjent far har i dag ingen automatisk rett til samvær med sin ikke-biologiske mor ved samlivsbrudd. «Av hensyn til barnet», kaller man på Krf-språket denne spesielle formen for vold mot barn.

I MIN OPPVEKST

utstyrte ondsinnede voksne enkelte barn med kallenavnet «lausunge», eller mer fornemt, «uekte barn». Barn av lesbiske foreldre med ukjent sæddonor som far er i barne- og familieminister Laila Dovøys øyne vår tids «lausunger». Skal vi tro våre egne ører og Laila Dovøys bistre svar på programleder Pål T Jørgensens spørsmål i TV2 28. februar 2004, om hva regjeringen vil gjøre for at også barn født inn i lesbiske partnerskap og med ukjent donor til far får den rettssikkerhet de har krav på: «Det har vi ikkje tenkt å gjøre noe med. Det får de sørge for sjøl», går lesbiske foreldre illevarslende tider i møte.