Fortryllende halvdød

Det er visuelt, fargerikt og på en måte fortryllende. Likevel er Michael Hoffmans «En midtsommernattsdrøm» blitt merkelig halvdød. Problemet ligger i hvert fall ikke i manus.

William Shakespeare stadfester sitt ry som Hollywoods mest populære leverandør av filmmateriale. Teksten er ikke tuklet med i denne stjernespekkede versjonen av kjærlighetskomedien - med Michelle Pfeiffer, Calista Flockheart, Rupert Everett, David Strathairn og Kevin Kline på et brett. Sistnevnte bærer mye med sin tolkning av håndverkeren/amatørskuespilleren Nick Bottom, på en gang sår og morsom.

«En midtsommernattsdrøm» handler om forelskelsen og dens galskap, om hva man er villig til å risikere for kjærligheten, om alver og feer som kan forhekse folk til å elske den første deres øyne faller på. Alt går galt når alven Puck (Stanley Tucci) forveksler de elskovshungrige. Stakkars Bottom blir omgjort til et esel og gjenstand for feen Titanias (Pfeiffer) kurtise, forhekset som hun er etter ordre av sin Oberon (Everett).

Alt lagt til 1800-tallet i en trolsk alveskog med en mengde uventede detaljer. Everett er alltid upåklagelig, og ingen er dårlige. Likevel er denne drømmen en slags berg-og-dal-bane mellom sødme og teatralsk staffasje. Til forskjell fra Baz Luhrmanns versjon av «Romeo og Julie,» med Shakespeares tekst fullt bevart i et kaotisk 90-talls Los Angeles, lever ordene og eventyret langt dårligere hos Hoffman.

I oversettelsen heter Bottom Spindel på norsk, mens han hos André Bjerke kalles Skyttel. Var det nødvendig å oversette navn i det hele tatt?