Anmeldelse: «Deadwood: The Movie»

Fortsatt ekte vare

«Deadwood: The Movie» er unntaket som bekrefter regelen.

De gamle er fortsatt eldst: «Deadwood: The Movie» er en påminner om hva vi har mistet da tv-serienes rebelske gullalder gikk over i mer ordnede forhold, mener Dagbladets tv-anmelder. Vis mer

Ville vesten er ikke som før.

Gullrushet ved sivilisasjonens yttergrense og de lovløse tilstandene som regjerte for snart to tiår siden, har banet vei for et mer strømlinjeformet, gentrifisert og konformt kulturlandskap. Den helhetlige kvaliteten for de fleste er kanskje hevet, men toppene – de livsbejaende, dypt menneskelige særegenhetene som bidro til å bygge gullalderen – er det ikke plass til lenger. Jeg snakker naturligvis om tv-seriens utvikling siden årtusenskiftet.

«Deadwood: The Movie»

6 1 6

Western

Premieredato:

1. juni

««Deadwood: The Movie» er unntaket som bekrefter regelen.»
Se alle anmeldelser

For så lang tid har det faktisk gått siden HBOs mange flaggskip endret både fjernsynsmediet og måten vi konsumerer historier på. «Sopranos» fylte tjue tidligere i vår. «The Wire» blir myndig om nøyaktig et år. Og «Deadwood», den mest kortlivede og kanskje aller mest idiosynkratiske av de toneangivende tv-pionerene Alan Sepinwall skriver om i «The Revolution Was Televised», har ikke vært på lufta siden 2006.

I mellomtida har mye endret seg, mest i kraft av hvor mye som er likt: «voksne», «utfordrende» dramaserier er blitt den nye normalen (i hvert fall for dem som ønsker å vifte med sin kulturelle kapital) i så stor grad at begrepene er i ferd med å miste all mening. Seriesesonger har blitt forbruksvarer med kort holdbarhet, særpreg og eksperimentering er meislet bort til fordel for standardisering og algoritmestyrte styreromsavgjørelser, og de virkelige eventyrerne blant serialisert, visuell historiefortelling – de som reiste inn i det ukjente uten kart og kompass, med bare en hårete visjon som ledestjerne – ble etterfulgt av hule posører som forveksler nihilisme med sannhet, mørke med flertydighet, og form med funksjon, mens de går i tettpakket kolonne opp allerede erobrede Himalaya-topper.

Bakoverblikk

Det er ikke et helt ulikt status quo som møter oss i «Deadwood»-filmen. Vesten er temmet, samtidig som blikket alltid er vendt bakover, mot storhetstida som engang var.

Serien, som omhandlet alle de fargerike innvånere i den lovløse byen i Sør-Dakota – et mikrokosmos av en ung, amerikansk nasjon i støpeskjeen – varte bare tre sesonger, og sluttet brått og uten forvarsel. Til gjengjeld er den noe av det beste som noen gang er produsert i fjernsynsmediet. Det er sånn sett med en viss avventende skepsis man åpner saloon-døra og trer inn i dette western-universet en gang til. Tilsvarende forsøk på å gjenopplive gamle klassikere har jo ikke alltid vært så vellykkede (alt fra «X-Files» til «Indiana Jones» og «Gilmore Girls»), og ender gjerne som sentimentale nostalgitripper, skamløse forsøk på å tjene penger, eller bare litt triste påminnere på at alle ting har sin tid.

Heldigvis er «Deadwood: The Movie» unntaket som bekrefter regelen. Tråden tas opp ti år seinere, året er 1889 – samme år som Sør-Dakota ble innlemmet i De Forente Stater – og Senator Hearst vender tilbake til byen for å kjøpe opp land så han kan legge telefonkabler. Metodene hans er naturligvis tvilsomme, og gjensynsgleden er avmålt både for ham og innbyggerne. I «Deadwood» er tiltroen til autoriteter lav, i hvert fall inntil man blir en selv.

Maktkamp og alliansebygging følger, og sivilisasjonen viser seg å være en tynnere hinne over jungelloven enn det man har lurt seg til å tro. Den ytre handlingen er naturligvis bare et påskudd for å være flue på veggen i to nye timer hos et av de mest besnærende, skitten-humane rollegalleriene i vår tid, og heldigvis er de aler fleste på plass igjen. Den forknytte revolverkvinnen Calamity Jane (Robin Weigert) vender tilbake bærende på uforløste traumer og gammel sorg, den rettskafne Sheriff Bullock (Timothy Olyphant) tvinges ut i manesjen igjen, og bordelleier og vestens mest kreative banne-entusiast Al Swearengen (Ian McShane) blir nødt til å se sin egen dødelighet i hvitøyet.

Shakespeare med Tourettes

Det er finstemt, rørende og dypt menneskelig uten å bli sentimentalt, og framstår som en fullstendig organisk fortsettelse av serien, det lange oppholdet til tross. Veloverveid bruk av tilbakeblikk veves inn i både handling og det emosjonelle rammeverket, samtidig som det forteller oss det lille av bakgrunnsinfo som er nødvendig for å henge med. Det er i det hele tatt ikke en forutsetning å ha serien friskt i minnet (eller engang å ha sett den) for å nyte denne filmen, selv om det nok vil gi merverdi. Og ja, den særegne, lyriske replikkrytmen til manusforfatter David Milch, krydret med sinnrike obskøniteter, gnistrer som aldri før, en slags Shakespeare med Tourettes.

Følelsen av tid som har gått, av levd liv, sitter i hvert eneste bildeutsnitt, likeså bagasjen rollefigurene bærer med seg, og spøkelsene som skriker fra «Deadwoods» grunne graver opp mot de levende som ennå ikke har fått fri. Enda mer tyngde får det av produksjonens ytre omstendigheter: Milch, tv-serienes enfant terrible, tidligere heroinist og gambler, og fremdeles en sann visjonær, sto nylig fram med sin Alzheimer-diagnose.

«Deadwood: The Movie» forteller oss at historien går sin gang, ubønnhørlig, ugjenkallelig. Noe nytt kommer til, og andre ting går tapt på veien. Vi lever fortsatt i serielandskapet disse nybrottsarbeidene fra årtusenskiftet banet vei for, og selv om nivået på sett og vis fortsatt er høyt – kanskje til og med høyere, alt i alt – blir man også smertelig klar over hvor mye av det vi nå forholder oss til som «høykvalitets-tv» egentlig bare er som bygningene i en nybyggerby i Sør-Dakota. Flotte fasader lettvint smelt opp mot hovedgata, for å dekke over falleferdige reisverk og tomme rom.

«Deadwood», derimot, var – og er – ekte vare.