ARNE GARBORG (1851-1924): D<b>ikteren drev frodig harselas med samtida i «Trætte mænd», som dyrker dekadensen og tar et oppgjør med den på samme tid. Foto: NTB Scanpix arkiv 
</b><div><b><br></b></div>
ARNE GARBORG (1851-1924): Dikteren drev frodig harselas med samtida i «Trætte mænd», som dyrker dekadensen og tar et oppgjør med den på samme tid. Foto: NTB Scanpix arkiv

Vis mer

Fortsatt er det liv i Arne Garborgs «Trætte mænd»

Dikterens eneste verk på riksmål er også hans morsomste.

Kommentar

Arne Garborg er på banen igjen. Hans morsomste utgivelse, en bok som med en viss rett kan kalles en kultroman, er ute i ny utgave - for første gang siden 1891 med den fulle og hele originalteksten. «Trætte mænd» (Orkana Akademisk) er dessuten utstyrt med det forlaget har valgt å reklamere med som «et omfattende etterord» av professor i litteraturvitenskap Eivind Tjønneland. Etter en grundig gjennomgang av den aktuelle debatten rundt «Trætte Mænd» avslutter han med å fortelle at Garborg gjorde betydelige endringer i teksten da boka ble utgitt på ny i 1909. Avsnitt ble kuttet vekk, og andre lagt til. Nå er førsteutgaven her, til glede for nye lesere, utformet som en svart, liten bok som kler bokas rikdom på besvergelser og inntak av rusmidler.

SVARTEBOK? Arne Garborgs kultklassiker utgis i en utpreget mørk design.&nbsp;
SVARTEBOK? Arne Garborgs kultklassiker utgis i en utpreget mørk design.  Vis mer

«Trætte mænd» er ifølge Tjønneland «en klassiker i norsk romanlitteratur». Den er Garborgs eneste bok på riksmål og er freskere i språket enn man vanligvis forbinder med Jærens store dikter. Ordet blir ført av en av hovedstadens intellektuelle bohemtyper, Gabriel Gram. Han beveger seg i et miljø av forsofne og kverulerende kafeslaver, skeptikere som snakker med ironisk brodd og livstretthet om tidas trender innen moral, tenkning og politikk. Han vakler mellom tre kvinner, en madonna, en hore og en midt imellom. Boka er en slags tidlig variant av Tom Kristensens forfallsroman «Hærverk». Betegnende nok fikk den en oppblomstring i norske pønkmiljøer på slutten av 1970-tallet. Den tennerskjærende og nihilistiske Gram ble en helt på linje med Johnny Rotten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Garborg skrev sin bok i et klima der litteraturen sto på spranget fra naturalismen til det som kalles nyromantikken eller dekadensen. Samtidig våkner de grunnleggende filosofiske spørsmålene opp fra noen års dvale. Det gjaldt ikke lenger å «sette problemer under debatt», men å finne sannheten om liv og død, Gud og evigheten. Hvor kommer jeg fra, hvorfor er jeg her, hvor skal jeg hen? Vi vet ikke, skriver Gram. Obstfelder var «på feil klode», Hamsuns «Sult»-helt søkte etter kunst, kjøtt og kjærlighet. Gabriel Gram «er som fastklemt mellem livsangst og dødsangst», som Garborg-biografen Erik Lie uttrykker det.

Professor i nordisk litteratur Per Thomas Andersen har skrevet en flott bok om fire store dekadense-romaner i nordisk litteratur, Herman Bangs «Haabløse Slægter» (1880), Ola Hanssons «Sensitiva amorosa» (1887), Arne Garborgs «Trætte Mænd» (1891) og Tryggve Andersens «Mot kvæld» (1900). Her diskuteres tomheten som oppstår etter at hovedpersonene forkaster alle verdier og retningslinjer. Gud er død. Moralen er i oppløsning. Hvordan skal man kunne leve i et slikt vakuum?

Veien banes for mordernismen på 1900-tallet. I «Trætte Mænd» lar Garborg sin hovedperson Gabriel Gram uttrykke seg i en slags oppreven dagboksform. Språket har et enormt trøkk og sug, replikkene fyker som flaskekorker fram og tilbake i rommet. Gram og hans suicidale, sexhungrige og forfyllede venner legger ikke papp imellom. De håner sin samtid med utstuderte ord og uttrykk. «Gabriel driv gjøn med alt og alle som arbeider for menneskeslekta si framgang,» slår Jan Inge Sørbø fast i sin bok «Arne Garborg - Frå bleike myr til alveland» (2015).

Til slutt blir bristen på mening likevel for mye for Gram. På slutten av boka blir han kristen. I Kristianias kunstnerkretser vakte denne vendingen en nesten skandalelignende oppsikt. Hadde Garborg vendt seg til Jesus? Tjønneland forteller at Garborg avviste slike rykter, mens Sørbø hevder at «han fann seg ikkje heime i dogmatisk fritenkjeri heller». Les boka! «Trætte mænd» rommer tvil, melankoli, Nietzsche-fascinasjon og anarkisme. Uttrykt gjennom aforistiske blinkskudd, svart latter og sviende selvironi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook