ABORTKAMP: «Jeg har ikke glemt frykten for å bli gravid i en tid da ordet strikkepinneabort fantes i vokabularet og angrepille var en vill drøm. Mer enn førti år etter, har jeg ingen vansker med å kjenne opprørtheten som drev abortkampen», skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
ABORTKAMP: «Jeg har ikke glemt frykten for å bli gravid i en tid da ordet strikkepinneabort fantes i vokabularet og angrepille var en vill drøm. Mer enn førti år etter, har jeg ingen vansker med å kjenne opprørtheten som drev abortkampen», skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Fortsatt feminist? Ja!

Man trenger ikke å være spådame for å se at de alvorligste utfordringene framover ligger i spennet mellom kvinneforakt og rasisme.

I 1972 ga Pax forlag ut en antologi kalt «Hva bråker de for?». Året etter kom boka «Selvbestemt abort — en kvinnerett». I begge bøkene hadde jeg artikler for fri abort. Jeg var tjue år og hadde funnet et miljø. Fra jeg var 17 begynte jeg å gå på nyfeministmøter, som novise sammen med Karin Stoltenberg, Gro Nylander, Birgit Bjerck og andre som tenkte nytt og ønsket forandring. Hvorfor var jeg høy i dagevis etter de møtene? Ikke fordi jeg hadde hektet meg på en sak, men fordi jeg endelig møtte noen som formulerte det jeg hadde sett fra jeg var liten: En kvinne som ikke definerer rollen sin selv, blir fort en ulykkelig kvinne, samme hvor tappert hun forsøker å smile.

Da jeg avbrøt videregående midt i et skoleår, så rektor, som var søster av daværende helseminister, lenge på midjen min, før hun tilbød meg å amme i timene når barnet kom. Hun trodde hun så en ufrivillig gravid tenåring. Og sånn kunne det ha vært, jeg har ikke glemt frykten for å bli gravid i en tid da ordet strikkepinneabort fantes i vokabularet og angrepille var en vill drøm. Mer enn førti år etter, har jeg ingen vansker med å kjenne opprørtheten som drev abortkampen. At den ble ført med så harde ord, skyldes at den var essensiell. Vi var unge jenter og kvinner, vi hadde vår kroppslige frykt og vår overbevisning. Men viktigst: Vi visste at kravet om bestemmelse bunnet i vilje til å ta ansvar for oss selv og for de barna vi eventuelt ville ha. Den gangen jeg valgte å ta abort, var det en ansvarsfull avgjørelse og jeg hadde ikke dårlig samvittighet, samme hvor mange som ville at jeg skulle ha det.

Mot oss sto prester, leger, politikere, kvinner og menn, en bastion av moralister og bedrevitere. Advarsler og beskyldninger haglet. Den som orker, kan gå i arkiver og lære om mistenkeliggjøring som maktgrep. Vi fikk høre at vi var for unge, umoralske, egoistiske, ansvarsløse, uten respekt for livet, potensielle barnemordere. Men allerede i 1975 vant vi. En ny abortlov ble presset fram av våre møter, diskusjoner, artikler og bøker. Det ligger i holdningskampers natur å vende tilbake, det ser vi i flere land, også fordi spørsmålsstillingene har blitt annerledes med ny genteknologi, men det må være lov å minne om hvilken glede det var, å se at opprøret nyttet!

ARTIKKELFORFATTER: Forfatter Tove Nilsen. Foto: Håkon Eikesdal
ARTIKKELFORFATTER: Forfatter Tove Nilsen. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

Skjøgekortet virket ikke, da begynte noen å dra hurpekortet og bildet av sure, sinte mannehatere med testosteronsvake tøffelhelter som ideal, ble raskt etablert. Bitre gammelfeminister, som noen sier. Bitre, vi? Som elsket så mange, og som i forhold til mødrene våre opplevde en paradislignende følelse av å kunne gjøre hva vi ville, bli hva vi ville, si hva vi ville. Mens mor, som hjemmeværende, måtte spørre far om husholdningspenger, haiket jeg rundt i Europa og visste at jeg formet mitt eget liv. Jeg skriver ikke dette med nostalgi, heller ikke med tro på at feminisme kan begrenses til den enkeltes frigjøringsprosjekt. Hva skal vi med Botox-feminisme? Ingenting, spør du meg. Hvor mye teller det å isolere frigjøring til eget idylliske hus, så lenge det finnes ideer om æresdrap der ute? Like lite som feminisme er en ego-trip, er det en lokalsak.

Jeg har nettopp sett to filmer om tradisjonell makt over kvinners kjærlighetsvalg. Den ene er Deepikas dokumentar om kurdisk-britiske Banaz, den unge jenta som ble drept i 2006 av sin egen familie. Den andre, Hisham Zamans «Før snøen faller», handler om en bror som føler seg forpliktet til å drepe sin egen søster. Begge filmene viser at den som ikke har makt over egen seksualitet, og konsekvensene av den, ikke eier sitt eget liv. Feminisme har alltid blitt mistenkeliggjort, og takk for det, da tvinges man om og om igjen til å klargjøre hvorfor begrepet er viktig. Fra stemmerettskampens tid fikk feminister, ofte med rette, høre at de borgerliggjorde friheten og glemte klasseperspektivet. I dag er det mange innenfor islamkritiske miljøer som hevder at feminister svikter sine undertrykte søstre, enten ved neglisjering eller ved å være naive, kulturrelative idioter. Er det sant? Eller er det slik at noen av oss insisterer på å holde flere tanker i hodet samtidig?

Noe av det mest ubehagelige som har skjedd det siste ti-året, er gjeninnføringen av «oss» og «dem». Oss som de opplyste, vestlige kvinnene og dem som hijabjentene og de stakkars mødrene deres. Det begynte som fornyet innvandrerskepsis i det private, lekket ut i offentligheten og ble til et ubehagelig samtaleklima der det har blitt så vanlig å snakke nedlatende om muslimske kvinner at jeg stadig må spørre: Hvem har interesse av at jeg skal se ned på en hijabkledd kvinne som er høyere utdannet og mer bereist enn meg? Det viktige er hva folk har inni, ikke oppå hodene - og til de få som argumenterer for niqab i Norge, må vi bare si hallo, her er jenter oppvokst med å klatre i trær!

Under abortkampen var det kristenfundamentalister som truet kvinner med Gud, på samme måte som imamer og nyreligiøse truer med Allah nå. Ikke tål det! Slå opp dørene, røp hemmelighetene, ikke bøy dere, vis ansikt, bryt med de religiøse dogmene! Sånt kan jeg skrive, klar over at det kan lyde lettvint i en virkelighet der omkostningene for opprør kan bli store. Da jeg fikk døtre, tenkte jeg: La ingen temme dem! Når vi ler sammen av Henriette Steenstrups kvinnetyper (takk, de er mer verdt enn et tonn kronikker!), blir jeg lykkelig over hvor store forandringer som har skjedd bare i løpet av noen tiår.

Samtidig finnes truslene om seksualisert vold. Når en eller annen sender måtte-du-bli-voldtatt-av-en-neger-fantasien sin til en kvinne han synes er for synlig og skarp, kan det handle om en pusling som ikke er verdt oppmerksomhet. Språket hans, derimot, kommer fra et sted der kvinneforakt kobles til rasisme. I sin vulgære form er det utålelig og lett å ta avstand fra, men man trenger ikke å være spådame for å se at i spennet mellom kvinneforakten og rasismen i dempet form, ligger de alvorligste utfordringene framover.

Følg oss på Twitter