I 1972 ga Pax forlag ut en antologi kalt «Hva bråker de for?». Året etter kom boka «Selvbestemt abort — en kvinnerett». I begge bøkene hadde jeg artikler for fri abort. Jeg var tjue år og hadde funnet et miljø. Fra jeg var 17 begynte jeg å gå på nyfeministmøter, som novise sammen med Karin Stoltenberg, Gro Nylander, Birgit Bjerck og andre som tenkte nytt og ønsket forandring. Hvorfor var jeg høy i dagevis etter de møtene? Ikke fordi jeg hadde hektet meg på en sak, men fordi jeg endelig møtte noen som formulerte det jeg hadde sett fra jeg var liten: En kvinne som ikke definerer rollen sin selv, blir fort en ulykkelig kvinne, samme hvor tappert hun forsøker å smile.

Da jeg avbrøt videregående midt i et skoleår, så rektor, som var søster av daværende helseminister, lenge på midjen min, før hun tilbød meg å amme i timene når barnet kom. Hun trodde hun så en ufrivillig gravid tenåring. Og sånn kunne det ha vært, jeg har ikke glemt frykten for å bli gravid i en tid da ordet strikkepinneabort fantes i vokabularet og angrepille var en vill drøm. Mer enn førti år etter, har jeg ingen vansker med å kjenne opprørtheten som drev abortkampen. At den ble ført med så harde ord, skyldes at den var essensiell. Vi var unge jenter og kvinner, vi hadde vår kroppslige frykt og vår overbevisning. Men viktigst: Vi visste at kravet om bestemmelse bunnet i vilje til å ta ansvar for oss selv og for de barna vi eventuelt ville ha. Den gangen jeg valgte å ta abort, var det en ansvarsfull avgjørelse og jeg hadde ikke dårlig samvittighet, samme hvor mange som ville at jeg skulle ha det.