Fortsatt «kristen» oppdragelse i grunnskolen?

FN\'s menneskerettighetskomité slo i 2004 fast at KRL-faget med begrenset fritaksrett er brudd på foreldreretten. Ingvill Thorsen Plesner har vurdert hvordan norske myndigheter har fulgt opp.

BØR JØDER, buddhister, humanetikere og muslimer få en «kristen» oppdragelse i norsk offentlig grunnskole? Opplæringsloven tyder på at Stortingsflertallet faktisk mener det. Dette har nå vakt internasjonal oppsikt. Norge er det eneste landet i Europa som har et obligatorisk grunnskolefag med hovedvekt på kristendom og en formålsparagraf som sier at skolen skal gi barna en «kristen oppseding». Sverige har et obligatorisk religions- og livssynsfag, men med mindre vekt på kristendom enn det norske KRL-faget og uten noen kristen formålsbestemmelse. Danmark, Island og England har fag som ligner på KRL, men disse landene gir rett til fullt fritak, og har ingen kristen formålsbestemmelse for skolen.Foreldre med tilknytning til Human-Etisk Forbund fikk 3. november 2004 medhold av FNs menneskerettighetskomité i at praktiseringen av KRL - faget med begrenset fritaksrett innebar brudd på foreldrenes rett til å bestemme over sine barns religiøse og moralske oppdragelse. FN-komiteen understreket at norske myndigheter har et ansvar for å påse at lignende brudd ikke skjer i framtiden. Stortinget vedtok 31. mai i år å endre Opplæringsloven på enkelte punkter for å imøtekomme kritikken fra FN-komiteen. I tillegg la Utdanningsdirektoratet 17. juni fram forslag til endinger i fagplanen for KRL - faget. Men holder endringene mål i forhold til kritikken fra FN? Eller er vi vitne til kamuflerende lovendringer?

FN-KOMITEEN slo fast at ulike sider ved faget og dets rammeverk gjorde at det ikke kunne sies å være «nøytralt og objektivt», og viste til at det da må tilbys ikke-diskriminerende fritak eller alternativ undervisning. Komiteen konkluderte med at ordningen med delvis fritak ikke lot seg gjennomføre i praksis, og at foreldreretten dermed var krenket. I vurderingen av fagprofilen la komiteen stor vekt på formålsparagrafens bestemmelse om at skolen skal gi alle grunnskolens elever en «kristen og moralsk oppseding». Endringene i opplæringsloven som er vedtatt av Stortinget imøtekommer bare tilsynelatende dette viktige punktet i komiteens kritikk. Det er den ekstra lovbestemmelsen om at KRL-undervisningen skal ta utgangpunkt i skolens formålsparagraf som nå fjernes. Formålsparagrafen selv er ikke er endret, og gjelder selvsagt for alle skolens fag, herunder KRL. Derfor er fortsatt alle lærere - også KRL-lærere - forpliktet til å gi elevene en «kristen og moralsk oppseding».Paragrafoverskriften «Fritak frå religiøse aktivitetar» endres til «Fritak frå aktivitetar m.m. i opplæringa». Dette er et forsøk på å imøtekomme komiteens kritikk av at det som kan sees som «religiøse aktiviteter» (salmesang, framsiing av bønner etc.) inngår i et obligatorisk fag og i praksis kan være vanskelig å skille ut fra de rent kunnskapsformidlende sidene av faget slik at fritaksretten kan gjennomføres. Så lenge de samme aktivitetene skal inngå i undervisningen i praksis, innebærer dette skifte i en paragrafoverskrifts ordlyd ingen realitetsendring, og kan dermed ikke sies å imøtekomme komiteens kritikk på dette punktet. Det samme må kunne sies om ordlydsendringen fra «evangelisk-luthersk tru» til «evangelisk-luthersk kristendomsforståing». En ny bestemmelse i opplæringsloven fjerner kravet om å gi en begrunnelse for melding om fritak. Dette imøtekommer ett av punktene i komiteens kritikk av fritaksordningen. Det må også kunne sees som forbedringer at fritaksreglene blir tydeliggjort i loven, og at loven understreker skolens plikt til å gi jevnlig informasjon om reglene og for å påse at fritaket blir gjennomført. Lovendringene fjerner likevel ikke behovet for at foreldrene må følge med på den konkrete utøvelsen av faget for å vite hvilke deler av undervisningen de trenger å be om fritak fra.Komiteen viste til at denne siden ved ordningen med delvis fritak påla de foreldrene som så behov for fritak en «betydelig byrde», og så dette som en diskriminerende praksis. Lovendringene imøtekommer altså bare kritikken fra komiteen et stykke på vei, og gir dermed ingen sikring mot at nye brudd på foreldreretten kan skje i framtiden.

UTDANNINGSDIREKTORATETS utkast til fagplan kan heller ikke sies å gi noen slik sikring mot framtidige krenkelser av menneskerettighetene. Dette skyldes i første rekke at fagplanen er blitt svært generell i sine formuleringer, både av mål, innhold og arbeidsmåter for faget. Dermed overlates fortolkning av faget i enda større grad enn tidligere til den lokale skole og lærer. Selv om det kan være gode pedagogiske og samfunnsmessige grunner til en slik desentralisert fagplanmodell, er det med akkurat dette faget problematisk fra en menneskerettslig synsvinkel. Planens innledning viser blant annet til at det skal utvises «varsomhet» ved valg av arbeidsmåter, men presiserer ikke hva dette i praksis innebærer. Manglende presisering av fagets innhold og arbeidsmåter gjør det blant annet vanskeligere å sikre en praksis som ikke kan sees som religionsutøvelse. Mindre detaljeringsgrad i læreplanen kan dessuten bidra til å gjøre det enda vanskeligere og mer tidkrevende for foreldre å følge med på hva som skjer i faget og be om fritak i tide. Fagplanen gir dessuten ingen retningslinjer for hvordan undervisningen skal tilpasses når fritak gis. En ny læreplanveiledning for faget vil kunne bidra til større klarhet om faginnhold, arbeidsmåter og ikke minst hva slags tilpasset undervisning elevene som fritas fra deler av faget skal få. Det foreliggende fagplanutkastet gir likevel i seg selv ingen sikring mot at nye menneskerettighetsbrudd kan skje, og pålegger dermed den enkelte lærer og skole et stort ansvar.

SELV OM norske myndigheter forsøker å imøtekomme kritikken fra FN-komiteen på noen sentrale punkter, er altså ikke de vedtatte lovendringene og de foreslåtte endringene av fagplanen tilstrekkelige til å gi et vern mot framtidige krenkelse av menneskerettighetene.Det er selvsagt flere mulige veier videre som kan gi en bedre sikring mot framtidige krenkelser av foreldreretten. Denne retten er slåttfast i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 18, 4. ledd. Det menneskerettslig tryggeste vil være å gi rett til fullt fritak fra faget, i det minste inntil man eventuelt har utformet et fag - og et rammeverk for faget - som imøtekommer FN-komiteens kritikk. En slik mulighet til fullt fritak er foreløpig kun gitt skoleåret 2005/2006. Mot en langvarig løsning med fullt fritak kunne det innvendes at alle barns rett til å få en viss kunnskap om og respekt for ulike religions- og livssynstradisjoner i løpet av skolegangen, ikke sikres. Denne retten er slått fast i FNs Barnekonvensjon artikkel 29. Et fag som framstår slik at alle elever kan delta uten at foreldreretten krenkes framstår dermed som den ideelle løsning dersom vi ser de ulike menneskerettighetsforpliktelsene i sammenheng. Men også andre fagmodeller kunne være akseptable fra et menneskerettslig perspektiv. Man kunne for eksempel legge til rette for gruppedelt undervisning i deler av faget, eller integrere visse deler av faget i andre fag som historie, samfunnsfag, musikk mv. Det er heller ikke noe menneskerettslig krav at barn får opplæring om ulike religioner og livssyn fra de er 6 år. En mulighet vil dermed også være å innføre et fellesfag på et senere klassetrinn.

ENDRINGER I skolens kristne formålsbestemmelse ville trolig uansett fagmodell bidra til å gjøre det tryggere for mange minoritetsforeldre å la barna delta i den offentlige skole generelt og i KRL-faget spesielt. Det er selvsagt mulig å tolke denne bestemmelsen på ulike måter. Men nettopp denne uklarheten gjør det fra et menneskerettslig synspunkt problematisk å opprettholde bestemmelsen. En uklar frase om «kristen og moralsk oppseding» kan både brukes og misbrukes på ulikt vis. Da er det bedre å nevne noen av de konkrete verdiene som i vårt samfunn har vokst fram i møtet mellom kristne og humanistiske tradisjoner, og som i dag har tilslutning fra ulike tros- og livssynsretninger. En av flere mulige formuleringer for en ny formålsparagraf - i Opplæringslovens nynorske språkdrakt - ville være: «Oppsedinga i grunnskolen skal respektere menneskerettane, og bygge på grunnleggjande verdiar som i dag har tilslutning frå ulike religions- og livssynsretningar; menneskeverd og gjensidig respekt, åndsfridom og toleranse.»Noen vil kanskje mene at en slik formulering vil bidra til å svekke statens, skolens eller samfunnets «kristne verdigrunnlag». Men det er da ikke i samsvar med kristne verdier å påtvinge annerledes troende en kristen oppdragelse? Det var en lignende intoleranse filosofen John Locke i sin tid tok et oppgjør med, nettopp på et kristent grunnlag.