DIRTY SOUTH: For å forstå Outkast må man også forstå sørstatskulturen og de svartes situasjon i sørsstatene, mener forfatteren. Foto: Theo Wargo /AFP/NTB Scanpix
DIRTY SOUTH: For å forstå Outkast må man også forstå sørstatskulturen og de svartes situasjon i sørsstatene, mener forfatteren. Foto: Theo Wargo /AFP/NTB ScanpixVis mer

Fortsatt rap fra utskudd

Skal Outkast tilsløre sørstatsuttrykket sitt i et feministisk land?

Meninger

Så sitter vi her igjen. En legendarisk konsert med Outkast på Øya er overstått. Musikkanmelderne har levert kunnskapsløse, men stort sett begeistrede anmeldelser. Og de norske feministene er forbanna.

I Dagbladet 11.8 skriver Ida Madsen Hestman om sin misogyne konsertopplevelse med Outkast. Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul kritiserer i VG 10.8 norske musikkanmeldere som ikke la merke til eller ga blaffen i Outkasts sexistiske show.

Jeg er enig med de sistnevnte i følgende: Norske musikkjournalister kan oppleves som kunnskapsløse. Å anmelde musikk krever ikke bare grundig bakgrunnsarbeid, men også en genuin interesse for sjangeren man anmelder.

Bak musikken finnes mye historie, kultur og klasseproblemer. Men feministenes egen uvitenhet kommer også til uttrykk når de kritiserer anmelderne. Jeg tør påstå at vi feminister ofte reagerer før vi setter oss inn i en sak.

Dette er saken: De fleste musikkinteresserte kjenner til uttrykket «Dirty South». Uttrykket beskriver musikk fra New Orleans, Dallas, Fort Worth, Houston, Atlanta, Memphis og Miami. «Dirty South» utgår fra utenforskap og er skapt av en historisk underklassekultur. Hvorfor heter duoen ellers Outcast?

Sørstatene var de store slavestatene i USA. Der folk har blitt undertrykket har kvinnen vært underlegen mannen. Slaveriet ble avskaffet for et halvt århundre siden, men - sjokk! - sørstatskulturen har ikke utviklet seg i tråd med den norske kjønnslikestillingen. Outkast, fra Atlanta, åpnet dørene for sjangeren. Deres store nedslagsfelt skyldes at de opptrer bredere og er mindre tro mot sjangeren enn andre sørstatsrappere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Outkasts popularitet har også gitt dem en mulighet til å skape en plattform og bygge en scene for andre Dirty South-rappere. For eksempel Lil Wayne, Huntsville International og G-Side. Duoen baner ikke bare vei, men fungerer som ambassadører for sjangeren når den nå vokser utover grensene til sørstatene.

At Outkast har et sexistisk sceneshow, sjokkerer meg ikke. Det er så å si i tråd med sjangeren. Skulle Outkast tilslørt sørstatssuttrykket sitt i et feministisk land?

Hestman har dog et godt poeng: «Når folk reagerer på sexisme og misogyni under konserter, forsvares det alltid med at «sånn har det vært lenge». Skal norske musikkjournalister skrive ukritisk om uttrykket de anmelder?

Outkast gjorde seg først bemerket for rapfans med plata «ATLiens» i 1996. Men det var duoens singel «Ms. Jackson» og albumet «Stankonia» som nådde helt fram til skandinaviske hitlister. Outkast beklaget, ironisk nok, allerede i 2001: «I am for real. Never meant to make your daughter cry. I apologize a trillion times».

Deretter inviterte de oss inn i en sjanger jeg tør påstå at brorparten av norske feminister ikke satte seg inn i, men koste seg med på overflaten i stedet.

For å bruke litt billig retorikk: Det hadde vært verre om en norsk middelklasseforfatter, med misogyne framtoninger, ble bestselger i Norge, i 2014, enn at to utskudd fra Georgia ble det i 2001.

Jeg tror likevel at det som sjokkerer mest er at Outkast fortsatt er fra Atlanta. Og Dolly Parton har fortsatt silionpupper. Forresten, var det noen som fikk med seg Mayhem?

Jeg spør for en venn.