HISTORIE:  McCoy Tyner, med jazzhistoriens mest berømte venstrehand i aksjon, i Kongsberg kirke i går kveld.
Foto: Bjørn-Owe Holmberg
HISTORIE: McCoy Tyner, med jazzhistoriens mest berømte venstrehand i aksjon, i Kongsberg kirke i går kveld. Foto: Bjørn-Owe HolmbergVis mer

Fortsatt snert i venstreslegga

Selv en fysisk redusert McCoy Tyner er en lytteopplevelse utenpå det meste.

|||KONGSBERG (Dagbladet): Skjebnen, eller mer jordnært: manglende presseplasser, ville det slik at jeg satt på feil side av både musikere og høyttalere da McCoy Tyner (piano), Joe Lovano (tenor- og sopransaksofon), Gerald Cannon (kontrabass) og Eric Gravatt (trommer) spilte i Kongsberg kirke fredag kveld.

Det skulle vise seg å være et lykketreff.

Riktig nok var lyden råtten, men å sitte fire meter fra jazzhistoriens mest berømte venstrehånd, akkordslegga som hamret John Coltranes berømmelige kvartett gjennom «A Love Supreme» på 1960-tallet og gjorde kvinten til akkordenes keiser, var fantastisk.

Svekket
Gjentar: fantastisk. OK, McCoy Tyner (71) er blitt en tynn, gammel mann de siste åra og virket svekket der han, elegant i mørk dress og stilig hvit caps, ble diskret ledsaget inn til Steinway'en. Men påkledd flygelet — enkelte musikere virker ikke påkledde uten instrument sitt - og i gang med «Mellow Minor», viste han fort at selv en noe mindre ekspressiv og eksplosiv McCoy Tyner enn '60- og '70-tallsutgaven er mer enn vel verdt en lytt.

Og da han dro i gang den bassdrevne, sjamanistiske uptempo-låta «Walk Spirit, Talk Spirit», var venstrehanda der, nesten som i gamle dager.

Knallsats med planting av fem fingre i lille oktav, deretter armen i høy bue og braklanding på flathanda i store, mens trommer og bass dreiv og dreiv, nådeløst swingende, og Joe Lovanos vindbølgende hveteåker av en tenortone fylte det store kirkerommet.

Walk Spirit, Talk Spirit? You bet.

Elegant
«Search for Peace» ble et vakkert og lyrisk ballademellomspill som viste at pianisten fortsatt kan fortelle følsomme historier med ei høyrehand som ikke er riktig så full av trioler og triller som før. Kanskje derfor dro han opp tempoet igjen før en soloversjon av «I Should Care» viste elegantieren McCoy Tyner i fin forfatning, og det var ikke noe å si på kvartettolkningen av Duke Ellingtons «In A Mellow Tone» heller. Den kom som ekstranummer, ifølge McCoy på innstendig råd fra Lovano.

VAKKERT: Joe Lovano var en vakkertspillende gjest med McCoy Tyner Trio under konserten i Kongsberg kirke fredag kveld. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Dagbladet
VAKKERT: Joe Lovano var en vakkertspillende gjest med McCoy Tyner Trio under konserten i Kongsberg kirke fredag kveld. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Dagbladet Vis mer

Som man vil ha skjønt nå: Det ble et sterkt, og ikke uemosjonelt møte med en av jazzens storheter og med ei venstrehand som vært en ikke uviktig del av lydsporet til manges liv. Hva den har vært med på!

Vemodig
Det var ikke fritt for at en liten klump samlet seg i halsen da McCoy ruslet ut i oppholdsrommet etter å ha håndhilst på publikum på den nærmeste raden. Det virket ikke som om han kom til å orke så mange flere turneer, og kanskje sa han farvel uten å lage noe stort nummer av det?

I så fall gjorde han det med stil og med en konsert som vil bli husket.

The Real McCoy.