Debatt: Flyktningpolitikk

Fortsatt uklart fra AP

Hvis Ap skal beskrive folkerettslige forpliktelser korrekt, bør analysen baseres på tolkingsreglene i Wien-konvensjonen.

PÅ FLUKT: Det skapes et feilaktig inntrykk av at asylsøkere bryter en plikt i flyktningkonvensjonen ved ikke å søke asyl i det første trygge landet, skriver innsenderen. Kvinner på flukt sitter fast i Moria på Lesbos. Leiren har kapasitet til å huse 3000 mennesker, mens det nå bor rundt 10.000 i leiren. Foto: Aris Messinis / AFP / NTB Scanpix
PÅ FLUKT: Det skapes et feilaktig inntrykk av at asylsøkere bryter en plikt i flyktningkonvensjonen ved ikke å søke asyl i det første trygge landet, skriver innsenderen. Kvinner på flukt sitter fast i Moria på Lesbos. Leiren har kapasitet til å huse 3000 mennesker, mens det nå bor rundt 10.000 i leiren. Foto: Aris Messinis / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Sylo Taraku, medlem av Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg, svarer i Dagbladet 22. mai på min kronikk som kritiserer grunnlaget for partiets nye flyktningpolitikk. Kritikken karakteriseres som saklig og konkret, men misvisende.

André Møkkelgjerd
André Møkkelgjerd Vis mer

Taraku fremhever at utvalget ikke har skrevet «at Flyktningkonvensjonen pålegger asylsøkere å søke om asyl i det første trygge landet, slik det ble hevdet i kronikken, «men at man har en plikt til å framstille seg for myndighetene».

Men hvordan skal man tolke følgende avsnitt i rapporten:

Ikke alle asylsøkere har rett til å få sin sak realitetsbehandlet i Norge. Prinsippet er at man skal søke om asyl i det første trygge landet man kommer til. Med tanke på Norges geografiske beliggenhet er det svært få asylsøkere som kommer til Norge direkte fra sine hjemland eller fra områder der deres liv eller frihet er truet. Ofte har de vært innom trygge land både utenfor og innenfor Europa, der de i henhold til Flyktningkonvensjonen umiddelbart hadde plikt til å fremstille seg for myndighetene.

Utvalget skriver at «prinsippet er» at man skal søke om asyl i det første trygge landet man kommer til, og at asylsøkere som er innom trygge land «i henhold til Flyktningkonvensjonen umiddelbart hadde plikt til å fremstille seg for myndighetene» der. Men første asylland-konseptet pålegger ikke en asylsøker noen slik plikt («skal søke»). Konseptet gjelder når en stat anser at den har en plikt til å realitetsbehandle en asylsøknad.

Høyesterett har bekreftet (HR-2018-846-A) at straffriheten som følger av flyktningkonvensjonen ikke går tapt fordi en asylsøker reiser i transitt gjennom flere land. Det gjelder selv om personen ikke har fremstilt seg for myndighetene i transittlandene på veien. Når utvalget i samme avsnitt viser til en plikt i flyktningkonvensjonen til å fremstille seg for myndighetene i det trygge landet, så er gjengivelsen i min kronikk fullt ut dekkende, med mindre asylsøkere skal gjøre noe annet ved fremstilling for myndighetene enn å søke asyl.

Ap er upresise og belegger ikke sine påstander med kilder. Det skapes et feilaktig inntrykk av at asylsøkere bryter en plikt i flyktningkonvensjonen ved ikke å søke asyl i det første trygge landet. Pliktbruddet legitimerer mer aktiv bruk av tredjelandsavtaler, som avtalen mellom EU og Tyrkia, som innebærer stengte grenser og som skyver ansvaret for en stadig økende andel av verdens flyktninger over på landene i de såkalte nærområdene.

Det er videre problematisk at det ikke oppgis noen kilde for påstanden om at «utregninger har vist» at for «hver krone europeiske land i dag brukes til hjelp for flyktninger i nærområdene bruker de samme landene 135 kroner på asylsøkere som kommer til deres eget land».

Taraku viser til at første asyllandkonseptet ikke er omstridt, at det er inkorporert i EUs Dublin-forordning som Norge har sluttet seg til, og at vi allerede har «hjemmel i Utlendingsloven som åpner for å henvise asylsøkere til trygge tredjeland (§ 32)».

Men det er viktig å merke seg at Norge har færre rettssikkerhetsgarantier ved anvendelse av trygt tredjelandkonseptet til land utenfor EU, enn landene i EU som deltar i Dublinsamarbeidet. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) uttrykte stor bekymring da Stortinget fjernet garantien om tilgang til en asylprosedyre i tredjelandet gjennom lovendringer i trygt tredjelandregelen i § 32, i forbindelse situasjonen på Storskog.

At det skilles mellom flyktningstatus og subsidiær beskyttelse er ikke poenget med kritikken. Problemet er at utvalget gir inntrykk av at det uklare konseptet «krigsflyktninger» ikke er omfattet av flyktningkonvensjonen. Flyktningdefinisjonen utelukker ikke personer som flykter fra krig og konflikt, og det er bra at Taraku erkjenner det.

Spørsmålet er bare hva Ap mener når det under avsnittet «konvensjonsstatus og subsidiær beskyttelse» uttales at en «reform av asylordningen må også innebære at krigsflyktninger i større grad kan leve verdige liv i landet de først flykter til, nærmere sitt hjemland». Hvem er disse krigsflyktningene? I rapporten omtales sekundær «migrasjon av syriske krigsflyktninger fra nærområder». Vil de gjennom Aps forslag fortsatt få status som flyktning i Norge med rett til familiegjenforening?

Når Taraku gjengir tidligere direktør for Nasjonal institusjon for Menneskerettigheter (NIM), Petter Willes, utsagn om rimelighetskriteriet, utelater han en leddsetning som setter utsagnet i en annen kontekst. Wille fulgte opp uttalelsen om at kriteriet ikke fremgår «klart» av noen av Norges folkerettslige forpliktelser med at det var «et omdiskutert spørsmål».

NIM avga ingen høringsuttalelse om dette temaet, i motsetning til UNHCR og UNE, som begge uttalte at det ville være i strid med flyktningkonvensjonen å fjerne rimelighetskriteriet.

Selv om det ikke fremgår «klart» eller eksplisitt, følger dette som UNE skrev i sin høringsuttalelse, av en tolkning av flyktningkonvensjonen. Ved slik tolking må tolkingsreglene i Wien-konvensjonen om traktatretten anvendes. I 2017 skrev for øvrig Jessica Schultz doktorgradsavhandling om internflukt. Hun konkluderte, som gjengitt i en kronikk på NRK ytring samme år, med at for «å forene praksis med internasjonale forpliktelser må regjeringen gjeninnføre et rimelighetskrav i vurdering av om en asylsøker kan returneres til internflukt.»

Vi kan være enige om at internasjonalt samarbeid er en god ting, og at det er bra å følge internasjonale forpliktelser. Vi vet nå at Ap ikke skal reforhandle flyktningkonvensjonen og at folkeretten skal følges – i prinsippet. Men i praksis er det uklart hva Ap mener med at avtaler med tredjeland «skal bygge på flyktningkonvensjonen» og hva det betyr å være krigsflyktning.

Hvis Ap skal beskrive folkerettslige forpliktelser korrekt, bør analysen baseres på tolkingsreglene i Wien-konvensjonen. Det styrker ikke UNHCRs legitimitet, slik utvalget ønsker, hvis UNHCRs tolkninger av flyktningkonvensjonen, som er basert på disse tolkingsreglene, ikke vektlegges.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.