Debatt: Asylpolitikk

Fortsett å være sint

Vi er mange som er rystet over Abbasi-saken og norsk asylpolitikk. Nå må vi snakke om vergene, de som har gjort som vi ba om og stilt opp for unge asylsøkere i krise, bare for å oppleve at vi kaster dem ut.

ROER DET SEG NÅ? Mens avisene er fulle av kronikker for og mot Abbasi, og kommentarfeltene syder, sitter et verge et sted i Norge og skriver om sin gutt, skriver innsenderen. Bilde fra støttemarkeringen for Abbasi-familien i Trondheim 19. juni, dagen før de kom tilbake til Norge. Foto: Ned Alley / NTB scanpix
ROER DET SEG NÅ? Mens avisene er fulle av kronikker for og mot Abbasi, og kommentarfeltene syder, sitter et verge et sted i Norge og skriver om sin gutt, skriver innsenderen. Bilde fra støttemarkeringen for Abbasi-familien i Trondheim 19. juni, dagen før de kom tilbake til Norge. Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Helt påregnelig kommer motkreftene på banen og forsøker å roe massene med rolige og moralske stemmer. Hvordan skulle det tatt seg ut om vi ikke gjennomførte tvangsreturer? Hvordan kan vi beskytte asylinstituttet om ikke de som får avslag må reise?

Evy Ellingvåg
Evy Ellingvåg Vis mer

Disse spørsmålene fungerer godt som lynavledere. Vi er til sjuende og sist glade for at vi har et asylinstitutt, og vi er glade for at vi har et politi som er villig til å gjøre oppgavene, selv når de er sterkt ubehagelige.

Så roer det hele seg. Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg fortsetter sitt arbeid med å utforme partiets politikk på området for de nærmeste åra, Høyre er musestille mens Fremskrittspartiet nok en gang påtar seg rollen som Nasjonens Beskytter og framholder at det på langt nær er strengt nok enda i Norge.

De fleste av oss vil gjerne beskytte asylinstituttet. De fleste av oss sliter med å forstå at det kan være særlig trygt å returnere folk til Afghanistan, men motvillig blir vi ledet til å stole på at vurderingene som gjøres, er gjort av gode fagfolk. Informasjonen som legges til grunn er hentet fra Landinfo, vårt organ for å samle informasjon om de ulike landområdene og bistå med ekspertuttalelser til nemnda og domstolene. Slik skal alle saker belyses grundig og rettferdig og individuelt. Så ender vi opp med å tenke at vi ikke vet nok til å kunne innta de helt bastante meningene her.

Er det sånn? Mens avisene er fulle av kronikker for og mot Abbasi, og kommentarfeltene syder av solidaritet, frustrasjon og forbannelse, sitter en verge et sted i Norge og skriver om sin gutt.

Jeg har fått lov å gjengi hva vergen skriver, og ber deg lese. Så kan vi snakke etterpå, om både grundig og individuelt, om rettferdig og om hva vi utsetter gode mennesker for. Mennesker som plukket opp den hansken norske myndigheter kastet ut i 2015, da vi tryglet om at folk som hadde overskudd måtte stille opp og være verge for barn under 18 som kom alene til Norge.

Vergen forteller: «I snart 4 år har han kjempet for et liv i Norge. Alt er prøvd etter avslag i UDI og UNE. Han var ikke troverdig. Gutten har beviselige skuddskader og fikk et års midlertidig opphold for å få gjennomføre en komplisert operasjon for skadene. For meg virket det helt opplagt at en med så store skader etter å ha blitt skutt av Taliban, ville nå igjennom i rettssystemet. MR-undersøkelse viser at det fortsatt finnes prosjektil i kroppen hans. Vi sendte derfor en stevning og begynte jobben med å finne dokumentasjon fra Afghanistan.

Det i seg selv er utfordrende i et land der det ikke er en selvfølge at verken fødsler eller død blir registrert. Guttens bror jobbet i nasjonalhæren og ble drept av Taliban på vei hjem fra jobb. Ikke lenge etter ble gutten hentet i hjemmet og skutt. Vi klarte å finne tjenestekortet til broren og bilde av den døde kroppen hans. Dette var en grusom oppgave for en gutt med store traumer. Vi fikk også en fra samme landsby som jobbet med broren til å vitne i retten. Han er nå i et annet europeisk land.

UNE stilte med ett vitne, Landinfo. Guttens advokat fikk tak i en annen Afghanistan-ekspert, en nordmann som jevnlig har reist rundt i Afghanistan i 20 år. Vitnet fra Landinfo hadde bare vært i Kabul. Nordmannen med 20 års reiseerfaring kunne bekrefte opplysningene gutten ga.

Et av de store spørsmålene i retten var det at gutten ble hentet av Taliban hjemme. Dette stemte ikke med det Landinfo visste om æreskodeksen i Taliban. De tar seg ikke inn i private hjem. Ikke visste jeg at terrorister var så tro mot skrevne regler. Gutten prøvde å forklare at de som var talibanere på hans hjemsted ikke var politikere som kunne lese. Det var kriminelle bander som kalte seg Taliban. Dette ble også bekreftet av nordmannen med reiseerfaring og vitne fra hjemstedet.

Heller ikke familieforholdene stemte med generell kunnskap fra Landinfo. Mor og far burde hatt flere søsken. Landinfo stilte med statistikk for hvor mange barn hver familie har i gjennomsnitt. Det i seg selv er bemerkelsesverdig i et land som ikke har hatt folketelling på årevis.

Gutten tapte saken i tingretten, og mitt inntrykk er at retten la all vekt på generell landinfo. Det hjalp ikke å ha mange kulehull i kroppen, eller mange vitner som bekreftet historien hans.

Vi har fått et organ som er allmektig, som hører inn under utlendingsforvaltningen, men som selv sier de er uavhengige. Er dette en rettsstat verdig? Verken jeg eller gutten orker å kjempe mer. Jeg kjenner at tålegrensa er nådd for hva jeg orker å vite noe om.

Jeg fant et bilde fra cricketlaget han spiller på i dag. Av 11 spillere på bildet er det bare en igjen i Norge. Alle kom de hit i 2015 med drømmer og håp og ingen anelse om hva som lå foran dem. Det gjorde heller ikke alle vi som stilte opp som verger og skulle hjelpe dem gjennom asylprosessen. I disse åra har jeg mistet mange av illusjonene jeg hadde om Norge som en raus og rettferdig nasjon.»

Sånn. Nå kan vi snakke om grundig og individuelt. Nå kan vi snakke om hva midlertidighet gjør med ungdom som kom hit som barn. Nå kan vi snakke om trygghet i hjemlandet, og om hvilken kunnskap som vektlegges når man skal beslutte om et menneske skal sendes tilbake eller om det skal få bli.

Vergen forteller meg om en gutt som våkner i delirium etter operasjon, og som skriker og vil gjemme seg for Taliban. Om døgn etter døgn på sykehus med en gutt med skuddskader, en gutt som skal returnere frivillig til verdens farligste land, fordi våre eksperter har gjort en troverdighetsvurdering og basert seg på Landinfos ekspertuttalelser.

Nå kan vi snakke om vergene, som har gjort det vi ba dem om og stilt opp for ungdom i krise, bare for å oppleve at vi kaster dem vekk. Vil de stille opp en annen gang? Har de fremdeles tro på systemet vårt og på nasjonen sin?

Det har kommet 42 afghanere til Norge i 2019 og bedt om asyl. Det er behandlet 50 saker om afghanere i 2019. 12 har fått avslag. Politiet har uttransportert 17 til Afghanistan i 2019.

Afghanistan er verdens minst fredelige land, men er trygt nok for retur av syke, barnefamilier og gutter med skuddskader etter Taliban.

Fortsett å være sint.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.