Fortvilelse og forsoning

Innsiktsfullt og forsonende om en tung skjebne.

BOK: Personalet kaller henne bare frøken Hammer. Hun er en ensom sjel, norsklærer, midt i førtiåra, alenemor til en voksen sønn. En dag ringer politiet til henne. De har funnet en død narkoman, og de har gode grunner til å tro at det er hennes sønn.

Det viser seg å stemme. Neste dag møter hun opp hos patologen og identifiserer den døde. Kort etter bryter hun sammen og blir lagt inn på en psykiatrisk institusjon.

Balanse

Det er sterke følelser og dype tragedier Marita Fossum setter ord på i sin andre roman. Å miste et barn er noe av det verste som kan overkomme et menneske, og noe særlig lykkelig liv synes heller ikke frøken Hammer å ha hatt før denne ulykksalige hendelsen. I mange år har hun levd med bekymringene om hva som kan skje med sønnen, og hun har hatt få å dele dem med. Som om ikke det er nok, har hun mistet sin mor tidlig. Faren er også død, og barndommen er bare en blek erindring.

Triste greier? Ja, men på forunderlig vis har Fossum klart å løfte sin historie opp i en sfære der forsoning oppveier fortvilelse, og håp gir balanse til avmaktsfølelsen. Hun gir også rom for striper av humor, ikke en humor som kaller på latteren, men en mild, avdempet humor som på sitt vis også bringer et forsonende element inn i fortellingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjevt smil

Selv i de tristeste situasjoner kan det som kjent inntreffe noe som utløser et smil. Som forfatter er Fossum er dyktig til å oppfinne slike situasjoner og beskrive dem med et skjevt smil i øyekroken.

En psykiatrisk institusjon er et sted hvor slike dobbeltladede situasjoner hører til dagligdagen. Fossum vet å ta vare på dem, og hun har også tegnet noen fine portretter, både av innsatte og ansatte. Særlig munterhet (og irritasjon) vekker en geskjeftig dame som tøfler omkring med muggene sine og insisterer på at pasientene skal drikke rød eller gul saft (der den dobbelte betydningen av «mugger» mer enn antydes).

Høytid

Det er fra senga på institusjonen fortellingen perspektiveres. Det er herfra tilbakeblikkene på det som er skjedd forut, finner sted. En av de sterkeste skildringene i hele boka forteller om den dagen frøken Hammer blir oppringt av politiet. Forfatteren følger henne på veien hjem, på T-banen, i butikken, i oppgangen, og Fossum har fått fint fram denne blandingen av panikk og søvngjengeraktig atferd, av hverdag og høytid (for sorg og fortvilelse kan faktisk ha noe høytidelig over seg) som kjennetegner en slik situasjon.

En historie som den Fossum forteller her, kunne lett forfalt til gråtkvalt sentimentalitet. Det sparer hun oss for. Fortellingen virker ikke mindre sterkt av den grunn. Og til slutt folder den seg ut mot noe som likner ei lysere framtid.

Innsikt

På institusjonen åpner den innelukkede frøken Hammer seg mot omgivelsene på en måte hun ikke synes å ha gjort før. Hun får et nært forhold til flere av sine mannlige medpasienter, og legen og hun blir også fortrolige. Utviklingen i forholdet mellom disse to er skildret med betydelig innsikt og innlevelse. Den dypere meningen med den besynderlige tittelen (bortsett fra bokstavrimet) har jeg imidlertid vanskelig for å se. Men det kan jo være min feil.

Fossum fikk mye ros for sin debutroman. Alt i alt har hun også kommet godt fra den vanskelige andreboka. Det er ikke gått særlig lang tid mellom de to utgivelsene. Det gir grunn til å tro at vi kan vente oss mer.