HYBRID: Det selvbiografiske stoffet i Jon Michelets nye bok blir en mellomting av private erindringer og fiktive fortellinger. Foto: Lars Eivind Bones.
HYBRID: Det selvbiografiske stoffet i Jon Michelets nye bok blir en mellomting av private erindringer og fiktive fortellinger. Foto: Lars Eivind Bones.Vis mer

Forutsigbar plankekjøring

Jon Michelets roman mangler litterære finesser, mener vår anmelder.

||| BOK: I sommerens store Dagblad-kåring av Norges 25 beste kriminalromaner kom Jon Michelets «Hvit som snø» på tredje plass.

Ifølge den kompetente juryen befinner Jon Michelet seg da helt i toppsjiktet av våre krimforfattere.

Michelet har i tillegg skrever romaner, ungdomsfortellinger, debattbøker, fotballbøker.

Samt en vrøvlete nettbok om at han bare nesten tror på Gud.  

Desperate mennEtter at Michelet ble alvorlig syk for noen år siden, har kreft og dødsangst vært et sentralt tema i bøkene hans.

Det dukker også opp i «Snøfonnenes geograf» med undertittelen «Sju fortellinger og et dikt av min mor».

Boka er en samling sju fortellinger, der de tre første handler om aldrende menn som er rammet av sykdom og finanskrise.

I tittelfortellingen møter vi metallarbeideren Johannes Mørk, som mistet jobben da bedriften gikk konkurs. I desperasjon stjeler han bilen til en snobbete arkitektdame og reiser til et fjellområdet på Vestlandet. Der dyrker han en særegen hobby. Han omformer snøfonner slik at de likner jordas kontinenter.

Også den styrtrike finansmannen Gerhard Planck er desperat. Han har rømt til landstedet sitt etter at han på holdingselskapets vegne lånte bort 250 mill til Lehman Brothers like før konkursen.

I den tredje fortellingen møter vi tidligere kommunist og kranfører Hauk, som mister sin kjæreste i kreft og retusjerer hele verdenskartet.    

Moralisme Michelet er en politisk engasjert forfatter med en imponerende kunnskapsmengde. Men i disse fortellingene blir han i overkant forutsigbar.

De to arbeiderne er skikkelige folk, beleste og reflekterte. Mens den styrtrike aksjespekulanten er så blottet for selvinnsikt at den forsøksvise ironien i fortellingen helt mister sin kraft.

Moralen bikker over i platt moralisme.  

Den største svakheten er språket. Den grovkornede stilen til Michelet kler ikke den eksistensielle sårheten han forsøker å formidle.

Det blir plumpt og pratsomt med en tendens til overforklaringer. Og når Michelet ikke tør skrive «sigøyneraktig», uten i en parentes å måtte si at det egentlig heter romfolket for så å forsikre oss om at det med sigøyner er «utelukkende positivt ment», blir han så redd for å være politisk ukorrekthet at det hele blir direkte alitterært.

PlankekjøringI pakt med den samtidslitterære trenden, er det mye selvbiografisk stoff i fortellingene. Det er greit nok, om det bare blir god litteratur av det. Men hos Michelet blir det en slags uforløst hybrid.

I de tre midtfortellingene skriver tidligere sjømann og journalist Michelet om sjømannen og journalisten Fred Iver Kjenner. Her blir Fred Iver som uskyldig førstereisgutt lurt av havnehorer. Her er skilsmisser, utroskap og savn. Dette er plankekjøring for Michelet. Men det blir for episodisk til å kunne forsvares som enkeltfortellinger.

Mindre privat
Den siste fortellingen skiller seg ut fra de andre. Den er bygget på et langt og nokså naivt barndomsdikt skrevet av Michelets mor.

Hun vokste opp på en storgård på Hedmarken, flyttet så til en herregård ved Kristianiafjorden, inntil familien gikk konkurs (en familieskam som synes obligatorisk for forfattere).

Her får vi et også glimt inn i enebarnet Michelets barndom. Det er godt vevet sammen; slektshistorie, litt norgeshistorie, landskapsskildringer samt noen få egne erindringer.

Paradoksalt nok virker han mindre privat når han skriver selvbiografisk, i forhold til de noe mer sentimentale, fiktive tekstene.

Nydelig om blodbøken«Min mors dikt Barndomsminner» har blant annet en nydelig passasje om blodbøken på Larkollen, før Michelet avslutter med å si at fortellingen er skrevet for å ære moren.

Ironisk nok kan det virke som om forfatteren føler at han må forsvare det som er bokas beste fortelling, mens de andre forsvarer seg selv bare fordi de er pakket inn som fiksjon. Denne boka er et slående eksempel på at det ikke er tilfelle. 

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 10. august.

Forutsigbar plankekjøring