THRILLER-DEBUT.
Ruth Lillegravens psykologiske thriller er velskrevet og fornøyelig, men ikke spennende, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
THRILLER-DEBUT. Ruth Lillegravens psykologiske thriller er velskrevet og fornøyelig, men ikke spennende, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Anmeldelse: Ruth Lillegraven - «Alt er mitt»

Forutsigbar ulykke

Lillegraven går fra poesi til psykologisk krim.

I «Alt er mitt» møter vi ekteparet Clara og Haavard, som sammen med to små sønner bebor en gammel villa på Oslo vestkant. Han er barnelege, og fra hovedstaden. Hun jobber i Justisdepartementet, og har røttene sine langt vest i landet. På mange måter er hun en sterk outsider i det urbane miljøet hun har gjort seg til del av.

Drap i bønnerommet
Haavard er nok en litt svakere karakter. Svak for damene er han også. Til og med de han jobber sammen med. Særlig hun fra Pakistan med den umulige ektemannen.

Eller er det egentlig hun som er umulig? I alle fall har hun en pistol i skuffen på kontoret. Som bare hun og Haavard vet om.

En dag dukker det opp en sint og fortvila pappa på avdelingen der Haavard jobber. Han kommer bærende på sin fire år gamle sønn. Som han selv har banka møkka ut av. Haavard og teamet kjenner tegna.

Vår mann begynner å fantasere om hva man burde gjøre med sånne pappaer. Slike tanker baler også Clara med på departementsnivå. Og når den slemme pappaen så blir funnet skutt på sykehusets bønnerom, settes handlingen i gang for alvor. Særlig fordi Haavard har blitt observert rett i nærheten sammen med sin hemmelige elskerinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Litt for forutsigbar
Handlingen i boka veksler mellom en nåtid der livene til Haavard og Clara tulles mer og mer til - og en fortid der vi møter Clara i en vanskelig barndom. Og vi vet det jo: Alt henger sammen med alt. Man blir ikke nødvendigvis snill selv om noen er slem mot en som barn.

Jeg legger merke til at forlaget i sin omtale av boka nevner forfattere som Gillian Flynn («Flink pike») og Paula Hawkins («Piken på toget») for å antyde hva slags spenning vi her kan vente oss. Det er helt sikkert vel ment, men jeg er ikke så sikker på at Lillegraven trenger slike venninner når hun nå skal hoppe i Thrillerbakken for første gang. (Dessuten er det viktig å være klar over at verken Flynn eller Hawkins kom over kulen på første forsøk.)

Selve trikset med «den ustabile fortelleren» er jo de voldsomme overraskelsene som leseren utsettes for underveis. I «Alt er mitt» finnes det lite slikt. Det hele er nokså forutsigbart hele veien. Velskrevet. Av og til riktig fornøyelig. Men definitivt ikke særlig spennende.

At politietterforskerne reduseres til to pappfigurer med hvert sitt fornavn, kan selvsagt forfatteren ha en hensikt med. Men pappfigurer blir det etter hvert litt for mange av i denne teksten.

Bokas styrke er uten tvil Clara. Både som plaga jentunge ved den grønne fjorden. Og som isdronning i Justisdepartementet. Her er Lillegraven (som har en fortid i Samferdselsdepartementet) på trygg grunn. Her sitter de kjipe replikkene godt.

«Alt er mitt» har blitt en noe ujevn krimdebut, men med så mange gode trekk at jeg virkelig håper på mer spenning fra Lillegraven.

.