FILM: Joda, det er fint med feelgood-filmer. Filmer som får deg til å tenke litt på hvor godt livet kan være, hvor like vi alle sammen er - uansett hvor vi er i verden. Mye er forskjellig, men det er utenpå, liksom.

Det dreier seg om en dominerende og aldrende matriark som en dag våkner og bestemmer seg for at nå skal det skje. Nå skal hun utnevne sin etterfølger. Sin arving. Dette er en handlingens kvinne som ikke har noen tid å miste, så hun setter i gang å kommandere sine barnebarn til å stelle i stand en stor fest. Familien som utvandret fra Fiji til New Zealand en gang i første halvdel av forrige århundre, har slitt med sitt, bestemor har stor sans for sine barnebarn, men kan godt klare seg uten sine barn. Sier hun. Men når det kommer til stykket får vi igjen demonstrert at familie er familie, at blod er tykkere enn vann, og så videre.

Det er dette som er filmens hovedproblem. Den norske undertittelen er misvisende, her er det ingen store hemmeligheter. Manus er forutsigbart ned til minste detalj og filmatisk er det hele svært konvensjonelt løst.

Skuespillet varierer, noen sekvenser er farlig nær det amatørmessige. Situasjonene svinger fra troverdige til konstruerte. Noen vil sikkert mene at man skal ha en ganske dårlig dag for å ikke la seg sjarmere.