STILREN VETERAN: Åge Aleksandersen er seg selv nok på sin nye plate, og for det meste er det ingenting som er bedre enn nettopp det. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
STILREN VETERAN: Åge Aleksandersen er seg selv nok på sin nye plate, og for det meste er det ingenting som er bedre enn nettopp det. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Forvalter rocketronen med verdighet

Åge Aleksandersen er rockens landsfader.

ALBUM: Åge Aleksandersen er en like viktig del av det norske kultursamfunnet som Ole Bull og Per Aabel, en institusjon med alle de positive fortegnene en slik betegnelse kan innebære.

Det er en faderlig trygghet i Åges produksjon som fremdeles ikke har mistet tyngde, i alle fall om man ser bort fra det noe søkende 90-tallet. Så også med Aleksandersens plate nummer 20.

«Furet værbitt» er vevd sammen av de tradisjonelle Åge-komponentene: Alvorstyngede hverdagsbetraktninger med kritiske ord pakket tett rundt de rufsete akkordene, bittersøte kjærlighetsepos og de sedvanlige trønderrockeskapadene med tenna i tapetet og halvliteren i taket. Denne gangen med Kåre Vestrheim som nennsom knottevrider og oppsynsmann.

Ny lyd Dette medfører naturligvis et visst gufs av forutsigbarhet, men aldri mer enn at man nikker anerkjennende og drar litt på smilebåndet.

Åpningslåten «Medvind» sprer seg bredt utover et lekkert anlagt lydlandskap, og man kan nesten mistenke at noen ungfoler har lurt et eksemplar av The Killers´ andreplate «Sam?s Town» oppi trubadurens gitarkasse.

Det låter stort og oppstemt bak triller som er som snytt ut av Coldplay?s «Clocks». Noe fjernt på papiret, men briljant i praksis. Sambandet vugger trygt og stødig i bakgrunnen mens Åge gjør det han kan best, være seg selv nok.

«Oss to» bytter modus til The Beatles-aktig kjærlighetshyllest — Åge på det jevne, verken mer eller mindre. 
 
Flere nivåer Videre møter vi refseren i «Drittlei», «Maria Magdalena», som omhandler et vanskelig tema som prostitusjon, låner tonalitet fra «Rosalita», mens «Total kapitulasjon» er trønderrockens høvding på sitt mest støyende og innbitte.

Det er likevel de mer sakrale øyeblikkene, som «Treet», en duett med datteren Line Sofie hvor Gunnar Pedersens perlende gitartone — for øvrig en av de sterkeste signaturene i Rocke-Norge — kommer krypende, at Åge er på sitt beste.

Forvalter rocketronen med verdighet

I sum presenterer «Furet værbitt» en Åge Aleksandersen i fin form som byr på seg selv på alle nivåer, noe som også innebærer noen pliktløp. Mer skal man kanskje ikke forlange av en artist som fortsatt er vital 62 år ute i livet.