Forvalterne

Joachim Rønning og Espen Sandberg er gode tekniske og svake dramaturgiske filmfortellere. Å jobbe med en fasttømret franchise som «Pirates of the Caribbean»-filmene bør passe dem godt.

MER HOLLYWOOD: Espen Sandberg og Joachim Rønning skal regissere den femte «Pirates of the Caribbean»-filmen. Det er grunn til å tro at det er et oppdrag som vil passe de norske regissørene godt. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
MER HOLLYWOOD: Espen Sandberg og Joachim Rønning skal regissere den femte «Pirates of the Caribbean»-filmen. Det er grunn til å tro at det er et oppdrag som vil passe de norske regissørene godt. Foto: Tore Meek / NTB ScanpixVis mer

KOMMENTAR: Regissørduoen Joachim Rønning og Espen Sandberg stiger stadig i gradene. Fra å ha ført en balsaflåte over Stillehavet i «Kon-Tiki» skal de styre seilskutene i den kommende femte «Pirates of the Caribbean»-filmen - og, viktigere, et hangarskip av en innspilling.

De skal forvalte masse tid og penger på vegne av mektige produsenter og kresne stjerner som Johnny Depp, og sørge for at en av Hollywoods mest innbringende franchiser forblir innbringende.

Det er også grunn til å minne om at Rønning og Sandberg i denne sammenheng er en slags leiesoldater. Regijobben for en produsentstyrt franchisefilm som «Pirates of the Caribbean 5» er definert og begrenset.

At franchisene er så dominerende i dagens Hollywood har å gjøre med et ønske om forutsigbarhet fra alle kanter i et økonomisk gyngende klima: Investorene vil være trygge på at de kommer til å tjene penger, publikum vil vite hva de bruker penger på når de kjøper kinobillett. Premissene er i stor grad lagt på forhånd. Mange viktige avgjørelser vil tas av andre enn dem.

Dette kan komme til å passe Rønning og Sandberg godt. Som regissører har de sine tydelige sterke og svake sider. De norskspråklige filmene deres har lidd under svake manus som regien ikke har gjort noe for å heve. Psykologien og motivasjonen har ikke overbevist, dramatugien har haltet og snublet. Både «Max Manus» og «Kon-Tiki» var forsøk innenfor den klassiske filmøvelsen det er å samle en dynamisk gjeng hovedpersoner med forskjellig lynne og egenskaper som kan brynes mot hverandre, men dette var langt fra like elegant gjort som i, si, «Ocean's Eleven», eller «Stikket», eller «The Avengers».

Et av hovedproblemene til «Kon-Tiki» var at den forsøkte å være en hollywoodsk underholdningsfilm og samtidig ta utgangspunkt i en historie som ikke hadde dette som sin naturlige spenningskurve, med en del kunstige spenningsklimaks som resultat.

Rønnings og Sandbergs talent ligger andre steder: De er profesjonelle, hardtarbeidende, teknisk gode. De vet hvordan de skal skape visuelt musikalske actionopptrinn - bare se hvordan kamera flyr oppover mot etasjen med identietskort som sprenges av motstandsbevegelsen i «Max Manus». De makter å skape varierte, dynamiske scener med utgangspunkt i en begrenset, bitteliten plass, et gutterom langt ut på havet - det spørs om ikke erfaringene deres med å fortelle en historie fra havet, i tillegg til Oscar-nominasjonen for «Kon-Tiki», har talt til deres fordel i forbindelse med den nye jobben.

DET VAR EN GANG: Den første «Pirates of the Caribbean»-flimen var en noe nær fullendt underholdningsfilm som introduserte verden for Jack Sparrow (Johnny Depp).
DET VAR EN GANG: Den første «Pirates of the Caribbean»-flimen var en noe nær fullendt underholdningsfilm som introduserte verden for Jack Sparrow (Johnny Depp). Vis mer

De klarer å skape en oppglødd stemning av å skulle ut på eventyr, en atmosfære som minner om gamle guttebøker med fargeglade omslag, der havet er gnistrende blått og fullt av løfter. Og, ikke minst: De leverer på budsjett. Antagelig vil det kle dem å jobbe innenfor en gyllen ramme av hardt tre.

«Pirates of the Caribbean»-serien har i de siste årene tjent som prima eksempel for de mange som ønsker å akke og uffe seg over oppfølgersyken i Hollywood og den kreative tomgangen den medfører. Den første «Pirates»-filmen fra 2003 var noe nær en fullkommen underholdningsfilm, et lekent og frydefullt detaljert piratunivers som ga den brede populærkulturen en original og ikonisk skikkelse i den eksentriske kaptein Jack Sparrow, en svimmel rockestjerne fra 1700-tallet, spilt av en karismatisk Johnny Depp med gulltenner og tung eyeliner.

Så skjedde det som sørgelig ofte skjer: Publikum ropte etter mer, filmskaperne, som hadde laget en film basert på en karusell i «Disney World», hadde ingen anelse om hvordan fortellingen burde fortsette. Men muligheter for inntjening er til for å gripes, og det kom tre oppfølgere i rask rekkefølge, med stigende budsjetter og inntekter og brått synkende kvalitet, fulle av det kinogjengerne var antatt å ville ha mer av: Spesialeffekter og Sparrow-tics. Slitenheten ble synlig forstemmende tidlig.

Og egentlig er dette også et gunstig utgangspunkt for Sandberg og Rønning. Ingen forventer at den nye filmen skal bli god. Om den blir det, om nordmennene lykkes å gi serien ny energi, gjøre at den blir sett fordi den er verd å anbefale og ikke bare på grunn av det mastodontiske pr-budsjettet som kommer til å stampe all konkurranse ned i sølepytten, vil de vinne ny respekt. Om filmen bare oppleves som en utmattet siste omdreining, vil det være mye på grunn av valg som ligger utenfor deres kontroll: Hva slags ambisjon produsentene har, hva slags plott de får å jobbe med. Om den tjener inn det den forventes å tjene inn, er knyttet til markedsføringen og merkevaren og hvor stor tillit kinogjengere verden over ennå har til den uendelige historien. Elsker de fremdeles Jack Sparrow, eller begynner de å bli lei av faktene og fantasmene hans?

Rønnings og Sandbergs oppgave er å forvalte forholdet mellom dem og ham, å holde det gående, i gode og onde dager. Kanskje, kanskje kan de klare å tenne en forelsket glød på ny. Det var tross alt den femte «The Fast and The Furious»-filmen som revitaliserte den filmserien. Men om det vil skje, avhenger av mange faktorer og mange folk.

Og, før vi kjenner resultatet, må det anerkjennes at det er flott bare å bli betrodd en slik oppgave. Det er all grunn til å gratulere.


SJØMANNSERFARING: «Kon-Tiki» forsøkte å lage en klassisk underholdningsfilm av en historie som ikke passet inn i den spenningskurven. Men det var teknisk god.
SJØMANNSERFARING: «Kon-Tiki» forsøkte å lage en klassisk underholdningsfilm av en historie som ikke passet inn i den spenningskurven. Men det var teknisk god. Vis mer