Forvandlingen

Det er femten år siden norsk black metal for første gang kom i medias søkelys. Historien om albumaktuelle Satyricon tegner et godt bilde av hva som har skjedd med sjangeren.

• Les anmeldelsen av «The Age Of Nero» her

Når Satyricon denne uka slipper platen «The Age Of Nero», er det både mørke og sterke krefter i sving. Et velsmurt internasjonalt promoapparat fra den amerikanske metalgiganten Roadrunner Records - som også gir ut millionselgere som Nickelback og Slipknot - har sørget for at Satyricon-sjef Sigurd Wongraven er på forsiden av metalbibelen Kerrang!.

Og Wongraven - som hos likningskontoret er registret med millioninntekt for 2007 - har ifølge det norske distribusjonsselskapet Indie Recordings gjort mellom 150 og 200 intervjuer bare de siste ukene. Black metal er blitt business, og veien fra entusiastisk kassettsalg til internasjonal lansering er belagt med ti år med hardt arbeid og målrettede ambisjoner.

Det har ikke alltid vært slik.  I 1993 inntar Florida-bandet Morbid Angel hovedstadens Sentrum Scene. Utenfor konsertlokalet vrimler det av representanter for det stadig voksende black metal-miljøet i hovedstaden. Konserten, som har tiltrukket seg drøye tusen mennesker, er et glimrende sted å markedsføre både seg selv og sitt band. Et av bandene som har møtt opp for å gjøre forretning, er det da obskure bandet Satyricon.

Bandets trommeslager Frost selger deres nye demo «The Forest is My Throne». Kassetten er trykket opp hos Norsk Rockforbunds egen kopieringssentral, coveret er et utydelig svart-hvitt-bilde av en person i liksminke, kopiert opp på en vanlig kopimaskin og klippet til for hånd. Arket som ligger ved kassetten hyller «Norges kirkebrennere» og andre sentrale band i miljøet.

I denne perioden  fikk norsk black metal mye oppmerksomhet på mange plan. Norske tabloidaviser boltret seg i skremmende fortellinger om et titall kirkebranner, Varg Vikernes’ drap på Øystein Aarseth og Mayhem-vokalist Pelle Ohlins selvmord, mens utenlandske hardrockmagasiner begynte å fatte interesse for denne isolerte, tilsynelatende kompromissløse scenen oppe i nord.

Det engelske magasinet Kerrang!, som da og nå regnes som det mest innflytelsesrike hardrockmagasinet i verden, blander sitt tabloide blekk med musikalsk analyse, og vier for første gang en forside til et norsk band. «Arson ... Death ... Satanic Ritual», skriver bladet, og setter Varg Vikernes på coveret. Norsk black metal var kommet i søkelyset.

Den avdøde Mayhem-gitaristen Øystein Aarseths holdning om at black metal skulle være forbeholdt en eksklusiv elite av ondskapsfulle, interesserte fans ble raskt ryddet av veien. Profilerte aktører som Emperor, Darkthrone og Mayhem solgte titusener av plater, mye takket være aktiv innsats fra internasjonale plateselskap som Peaceville, Century Media og Candlelight, samt hjemlige Voices Of Wonder. Fra tidlig 90-tall og fram til 1997 ble den gamle «tapetrader»-virksomheten presset inn i mer organiserte og kommersielt gangbare kanaler.

Forvandlingen

Det første klare tegn på at norsk black metal siktet inn mot et større marked, kom da den tyske indiegiganten Nuclear Blast plukket opp Oslo-bandet Dimmu Borgir. Endringene var påfallende, og levnet liten tvil om at vi nå var inne i en bedrift med produktsjefer og markedsstrateger i kontorstolene.

Da Dimmu Borgir i 1997 slapp «Enthrone Darkness Triumphant», var den utydelige kråketegnlogoen byttet ut med en enkel og stilren skrifttype som lett festet seg på øyet. Bandbildene som tidligere var tatt av kamerater i skogen, ble nå knipset i dyre fotostudio. Innpakningen var dyr og lekker. Og kanskje enda viktigere: produksjonen som tidligere hadde vært demonstrativt lavbudsjetts med minimalt med dynamikk og tyngde, framsto som stor, klar og bredbeint. Suksessen var umiddelbar. Der norsk black metal tidligere hadde vært et begrep og en sjanger forbeholdt folk med nesa plantet i obskure fanziner og postordredistributører, var oppmerksomheten sjangeren fikk grunnet lovbrudd og absurde hendelser nå omsatt i platesalg og kommersiell suksess.

Mens Dimmu Borgir var det første  bandet som etablerte seg som et salgbart band på den internasjonale arenaen, og etter hvert inntok den offisielle amerikanske albumlista Billboard 200 på 43. plass - beste norske plassering siden a-ha - var Satyricon ikke langt etter. I 1999 slapp bandet «Rebel Extravaganza», som inneholdt langt mer kompromissløs musikk enn hva kollegene i Dimmu Borgir leverte. Likevel var det åpenbart at bandet hadde beveget seg i nye retninger.

Det oljeglatte coveret var laget av den prisvinnende designeren Halvor Bodin, bildene tatt av Marcel Leliënhof, og det visuelle uttrykket minnet mer om suksessrike band som Rammstein og Marilyn Manson enn et norsk undergrunnsband.

«Rebel Extravaganza» ga også  Satyricon bandets første møte med VG-lista. To enslige uker på 32 og 33. plass var resultatet, men Satyricon var begynt å feste seg i bevisstheten til norske platekjøpere. Også norske tabloidaviser begynte å bli interessert i mer enn å skrive skandaleoppslag om kirkebranner og satanisme.

Dagbladets Håkon Moslet lot Wongraven få boltre seg over flere sider i fredagsbilaget under overskriften «Gucci-satanisten», hvor Satyricon-sjefen fortalte om både dyre klesvaner, musikalske preferanser og sin egen suksess.

- I sommer kunne jeg møte folk i blå olabukse, hvit t-skjorte og kort hår som lurte på når den nye skiva vår kom. Tidene forandrer seg. Jeg har bare ikke blitt vant til det ennå, sa Wongraven om de skiftende tidene.

Et annet symptom på den nyvunne folkeligheten kom da VG slo til med overskriften «Horror-rock!» og trillet terningkast 6, noe de har gjort på alle Satyricon-album siden.

FAVNER VIDERE ENN FØR: Satyricon har fått et størrepublikum med sine plater «Rebel Extravaganza», «Volcano» og «Now, Diabolical. Med ukas nye utgivelse, «The Age of Nero» prøver de å befeste sin posisjon ytterligere. Foto: SCANPIX
FAVNER VIDERE ENN FØR: Satyricon har fått et størrepublikum med sine plater «Rebel Extravaganza», «Volcano» og «Now, Diabolical. Med ukas nye utgivelse, «The Age of Nero» prøver de å befeste sin posisjon ytterligere. Foto: SCANPIX Vis mer

Men den store hjemlige suksessen kom først med «Volcano», som ble utgitt på det multinasjonale selskapet EMI. Den meritterte regissøren Jonas Åkerlund (Madonna, Metallica, Prodigy) ble hyret inn til å gjøre musikkvideoen til «Fuel For Hatred», og Moslet, som da hadde beveget seg til stillingen som musikksjef i P3, plasserte låten på kanalens A-liste. Platekjøperne var også tilstrekkelig varmet opp, og sikret albumet 4. plass på VG-lista. Spellemann-trofé fulgte.

Noen år seinere  gikk turen til en annen selskapsgigant, Sony-BMG - Satyricon nekter å kontraktsforpliktet seg for mer enn et album om gangen, og har hatt fire norske plateselskap på sine fire siste plater - og «Now, Diabolical» gikk inn på 2. plass på VG-lista. I likhet med «Volcano», som avfødte hiten «Fuel For Hatred», var «Now, Diabolical» promotert av en iørefallende låt, «K.I.N.G.» som åpnet ørene hos et mer tradisjonelt rockepublikum. I et synkende platemarked solgte albumet 12 500 eksemplarer i Norge. Et lite stykke bak kollegene i Dimmu Borgir, som hadde nådd både gullplate for 15 000 solgte og 1. plass på VG-lista med «In Sorte Diaboli», men likevel en kommersiell suksess.

Med lanseringen av «The Age Of Nero» fortsetter bandet å by et bredt publikum opp til dans. Sigurd Wongraven dukker opp som gjest hos Christian Strand på «I Kveld», han forteller «Lydverket» om en påkostet innspilling i Hollywood, internasjonal presse er kurtisert, og Platekompaniet har ryddet plass i toppen av sin Topp 15-liste. 15 år med forvandling fra undergrunn til mainstream nærmer seg komplett.

Asbjørn Slettemark er redaktør i bransjebladet FaroJournalen og programleder for musikkprogrammet «Pyro» på NRK P3. Torgrim Øyre er musikkanmelder i Dagbladet.

POPULÆRE: Dimmu Borgir er en av Norges største utenlandssuksesser noensinne.
STOR INTERESSE: Satyricon er blant annet på forsiden av den nye utgaven av Kerrang!