Forvaring av en gammel venn

Den rettsmedisinske kommisjon i Norge kan overprøve rettsoppnevnte fagfolks erklæringer i straffesaker. Stein Lillevolden ser nærmere på kommisjonsleder Randi Rosenqvists tenkemåte i en straffesak og en lærebok i rettspsykiatri.

EN LANGTIDSFANGE

innklaget i april i år lederen for den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, Randi Rosenqvist, til Justisdepartementet. Bakgrunnen er en dramatisk overprøving psykiateren Rosenqvist foretok av de rettsoppnevnte sakkyndige under en rettssak mot mannen i 1999.

To erfarne rettspsykiatere hadde konkludert sin undersøkelse med at tiltalte ikke hadde «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner», slik rettsterminologien den gang var når sikring var aktuelt. Etter Rosenqvists opptreden i byretten ble mannen likevel ilagt sikringsdom. I mellomtiden er sikringsinstituttet erstattet av forvaring. Men tiltalte unngikk dette, for psykopatierklæringen ble avvist av en høyere rettsinstans.

FANGEN SKRIVER

i sin klage at han føler seg brukt i en psykiatrisk fagkonflikt, uten at det er gitt innsikt i hans personlighet: «Dette er en uredelighet i saksbehandlingen som retten ikke fikk innblikk i, og som Rosenqvist ikke har vært villig til å svare på spørsmål omkring i ettertid, noe som har vanskeliggjort ankesak og klagesak. Derfor mener jeg at norske justismyndigheter burde se nærmere på de endringer Randi Rosenqvist har innført i norsk rettspsykiatri gjennom stadig å overprøve de oppnevnte sakkyndige med sin sammenblanding av juridisk skyld og psykiatrisk diagnose. Herigjennom legger hun sterke føringer på rettens avgjørelse av skyldspørsmålet, der noe blir fremstilt som psykiatrisk følgesnødvendig fremfor å forbli et juridisk skyldspørsmål,» skriver fangen.

ROSENQVIST SA

i sitt vitnemål at dersom den tiltalte ble funnet skyldig på de vesentlige av alle de punktene han var tiltalt for, var det i seg selv en indikasjon på at han kunne ha varig svekkede sjelsevner. Hun hadde lest i avisene (!) at tiltalte ikke skulle hatt faste inntekter og fast jobb gjennom lengre tid, men visstnok ernærte seg gjennom narkosalg og torpedovirksomhet. Hvis han ble domfelt for alt dette, mente hun det i seg selv var tegn på psykopati.

Dermed skulle byretten ta stilling til en fullkommen sirkelforklaring. Skyldspørsmålet skulle avgjøre sykdommen, mens sykdommen ville medføre maksimal innesperring. Byretten fant det tryggest å slutte seg til det påstått vitenskapelige.

I ETTERTID HAR

Justisdepartementet utarbeidet et regelverk som i all hovedsak støtter Rosenqvists syn om at den rettsmedisinske kommisjon skal gjennomgå og kan overprøve rettsoppnevnte fagfolks erklæringer i straffesaker.

Rosenqvist har skrevet den nyeste læreboken på feltet, Rettspsykiatri i praksis (Universitetetsforlaget 2001, andre utgave 2004), sammen med psykologen Kirsten Rasmussen. Hun har derfor stor definisjonsmakt overfor det nye forvaringsinstituttet. De to forfatternes psykopatibegrep er skreddersydd for dette særtiltaket - slik de gammelmodige, kvasipsykiatriske uttrykkene som «varig svekkede sjelsevner», mest beryktet fra undersøkelsene av Knut Hamsun etter den andre verdenskrig, skulle tilføre det barbariske sikringsinstituttet vitenskapelig legitimitet.

ROSENQVIST OG

Rasmussen anlegger i læreboken et svært optimistisk perspektiv på muligheten for å oppdage og forutsi farlighet. Læreboken er en massiv øvelse i å påstå avklarte områder i den betente gråsonen mellom diagnose og straff. De mener å kunne definere en rekke «antisosiale personlighetsforstyrrelser». Deretter hevder de med stor sikkerhet å kunne forutsi gjentagelsesfare.

Særlig mener de at risikovurderingsskjemaet HCR-20 er et godt verktøy i å oppdage farlighet. Norsk psykiatri er etter hvert storforbrukere av standardiserte diagnoseskjemaer og klassifikasjonssystemer som ICD-10 og DSM-IV. Dette er ikke navn på robotene i Star Wars , men brukes like mekanisk.

DE STANDARDISERTE

tankeføringene i nok et skjema, PCL-R, skal gjøre det til en smal sak å avsløre psykopater, en diagnose som vår klagende fange først ble «idømt». Psykopater er det ifølge Rosenqvist og Rasmussen bare én prosent av i befolkningen, mens de (eller vi - hva vet jeg?) utgjør 20-25 % av fengselspopulasjonen.

Canadieren Robert Hare har utviklet skjemaet, som til forveksling ligner de personlighetstestene ukebladene opererer med. Forskjellen skal ligge i psykiatrisk faglighet og vitenskapelig kontrollberedskap mot egen forutinntatthet.

GJENNOM 20

diagnostiske ledd skal testen avsløre hvem som er psykopat etter grad av glatthet og overfladisk sjarm, storhetsideer om egne evner og betydning, behov for stimulering og hvor lett man har for å kjede seg. Videre tar man stilling til egenskaper som løgnaktighet, bedragersk og manipulerende innstilling, manglende anger eller skyldfølelse, grunne affekter, ufølsomhet og manglende empati, parasittisk livsstil, dårlig adferdskontroll, promiskuøs seksuell adferd, tidligere adferdsproblemer, mangel på realistiske fremtidsplaner, impulsivitet, uansvarlig adferd, manglende ansvar for egne handlinger, mange kortvarige ekteskaps- eller samboerforhold, ungdomskriminalitet, vilkårsbrudd og kriminell karriere med flere typer lovbrudd.

NOE AV DETTE

høres ut som banaliteter fra en småborgerlig, trangsynt moralist, med et påfallende grandtantespråk - ord som promiskuøs, uansvarlig og parasittisk livsstil! Hares begrepsapparat legger i beste fall sterke føringer, om det ikke forsterker dype sosiale fordommer.

Ifølge den samme Hare - en litt glatt, men sjarmerende mann som skryter av at han er rådgiver for FBI - har ingen psykopat til nå klart å lure ham. Psykopati-sjekklisten får sterk tilslutning i Rosenqvist og Rasmussens lærebok.

På side 70 i boken legger Rosenqvist og Rasmussen inn et mildt manipulerende forbehold om konsekvensene av sin vitenskap: «Hvilken risiko samfunnet er villig til å ta for å unngå at noen urettmessig blir dømt som farlig, er et verdivalg som ikke tilligger de sakkyndige.»

JEG SKAL IKKE

gjøre et nummer av at analysen av verdivalg i læreboken er kortere enn salær-avsnittet. Begge er helt ubetydelige i forhold til analysen av klientenes verdier, men det kan lett fremstå som manglende innsikt i konsekvensene av egen virksomhet når de så skyndsomt dekker seg inn under at Stortinget har vedtatt disse lovbestemmelsene.

Nå ble faktisk lovverket for forvaring vedtatt etter en lang prosess hvor psykiatrien var premissleverandør med begge hender, og hvor den deretter skal være objektive leverandører av farlighetsbetraktninger og risikovurderinger. Forvaringsinstituttet har ikke blitt forskjellig fra de gamle, destruktive sikringsdommene.

«I do wish we could chat longer, but I'm having an old friend for dinner,» er kannibalen og psykiateren Hannibal Lecters iskalde psykopatavslutning i filmen Nattsvermeren . Psykopaten har fått en renessanse i vår bevissthet etter lenge å ha levd en tarvelig tilværelse som en simpel sosiopat, et uselvstendig sosialt produkt, siden antipsykiatriens storhetstid på 1970-tallet.

NÅ ER

psykopatidefinisjonene i seg selv et interessant stykke antipsykiatri. De som mener å ha en kur for enhver diagnose, holder her frem en «uhelbredelig» som selve kriteriet for at diagnosen psykopati skal føre til forvaring. Andre alvorlige psykiske lidelser fører til utilregnelighetserklæringer, mens psykopaten regnes som så tilregnelig syk at han må interneres lengst mulig.