Forvaring og rettspsykiatri

STEIN LILLEVOLDEN

har en artikkel i Dagbladet om min virksomhet som leder for Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe (1.7.). Artikkelen er et dårlig utgangspunkt for å forstå hvilken rolle rettspsykiateren har i straffesaker.

I over hundre år har medisinere gitt retten råd om ulik diagnostikk i straffesaker. Det kan dreie seg om hva som er en sannsynlig dødsårsak eller om en tiltalt i en straffesak må anses som ikke strafferettslig tilregnelig på grunn av psykose, det som inntil 2002 ble betegnet som sinnssykdom. For å sikre lik kvalitet på medisinske sakkyndiguttaleser fra hele landet, har Justisdepartementet fra 1900 hatt en rettsmedisinsk kommisjon som har utført ekstern kvalitetssikring av avgitte sakkyndiguttalelser. Dette har vært viktig i mange saker. Til tider har kommisjonen funnet at patologer som obduserer avdøde personer ikke har vurdert sine funn korrekt f.eks. mht. dødstidspunkt eller dødsmåte. Dessverre har ikke kommisjonen i alle tilfeller oppdaget slike feilvurderinger. Men kommisjonen har ved sin virksomhet klart økt rettssikkerheten.

NÅR DET GJELDER

rettspsykiatri, har kommisjonen hatt en vanskelig og viktig oppgave med å tilse at konklusjoner som «mangelfullt utviklete sjelsevner» eller «sinnssykdom» som var lovens begrep før 2002, ble forstått likt i hele landet. Begrepene er heldigvis avskaffet nå.

Sakkyndige skal i en slik sak som Lillevolden omtaler, beskrive en persons atferd og uttalelser og vurdere dette opp mot de aktuelle begrepene i straffeloven. Kommisjonen vil så på dette grunnlag, ikke på grunnlag av hva som står i avisene om saken, vurdere om de sakkyndige har vurdert sine data riktig i forhold til de rettspsykiatriske begrepene i straffeloven.

Av og til er det vanskelig å kartlegge en persons atferd, da det vil være ulike beskrivelser. I en del straffesaker står påstand mot påstand. I slike saker kan den rettspsykiatriske konklusjon være avhengig av rettens avgjørelse om hva personer faktisk har foretatt seg. En person som over tid har massiv antisosial atferd, vil kunne oppfattes som en person med en dyssosial personlighetsforstyrrelse. Både pedofili og dyssosial personlighetsforstyrrelser ble omfattet av det gamle, uhensiktsmessige sekkebegrepet «mangelfullt utviklete sjelsevner». På dette grunnlag har Lillevolden for så vidt rett i at rettspsykiatriske diagnostikk til tider er et resultat av skyldspørsmålet.

DET SPRINGENDE PUNKT

i rettspleien er hvordan rettspsykiatrisk diagnostikk benyttes i domstolene. De moderne rettspsykiatriske diagnoser som personlighetsforstyrrelse omfatter svært mange personer i Norge, og en ikke ubetydelig andel innsatte i fengslene. Stortinget har ved sitt lovarbeid og Høyesterett har ved sine dommer gjort det klart at langtfra alle som har personlighetsforstyrrelser eller andre mindre ønskelige adferdstrekk, kan, skal eller bør idømmes forvaring. Dette synspunkt støtter jeg.

Utfordringen er, så lenge vi har en forvaringsstraff, bedre å kunne identifisere de som er ekstra farlige. Jeg tror at rettspsykiatere i noen grad kan gi retten viktig informasjon om enkelte lovbrytere. I mange tilfeller mener jeg at retten like godt kunne basere seg bare på tidligere voldsatferd. Men i noen tilfeller kan rettspsykiateren, nettopp ved bruk av moderne diagnostisk metodikk, si noe viktig om lovbryteren som retten kanskje ikke ville sett selv. Spesielt viktig er nok dette i saker der lovbryteren har begått handlinger som oppfattes som spesielt bisarre eller skremmende, men hvor andre faktorer sier at det er situasjonsbetinget med liten sjanse for gjentagelse.

SELV OM JEG

mener at rettspsykiatrien bare har en begrenset oppgave i strafferetten, er jeg opptatt av at de utredningene som blir foretatt, holder faglig mål. Kommisjonen vil fortsatt si fra dersom vi finner mangler eller feil ved sakkyndige utredninger.