Statsminister Erna Solberg  er opptatt av utdanning, men i Solberg-regjeringens politiske plattform er det også et uttalt mål å motvirke kjønnsdeling på arbeidsmarkedet. Dersom ikke politiske myndigheter og arbeidslivet selv tar grep for å sikre like muliheter etter endt utdanningsløp, vil misforholdet mellom nyutdannede kvinners forventinger og muligheter kunne øke i tida framover, skriver CORE (Kjernemiljø for likestillingsforskning). Foto: NTB Scanpix (bildet er hentet fra en annen sammenheng)
Statsminister Erna Solberg er opptatt av utdanning, men i Solberg-regjeringens politiske plattform er det også et uttalt mål å motvirke kjønnsdeling på arbeidsmarkedet. Dersom ikke politiske myndigheter og arbeidslivet selv tar grep for å sikre like muliheter etter endt utdanningsløp, vil misforholdet mellom nyutdannede kvinners forventinger og muligheter kunne øke i tida framover, skriver CORE (Kjernemiljø for likestillingsforskning). Foto: NTB Scanpix (bildet er hentet fra en annen sammenheng)Vis mer

Forventinger på målstreken

Norske kvinner investerer i utdanning som aldri før, og de forventer like god avkastning som sine mannlige medstudenter. Det får de ikke.

Meninger

I år er det 20 år siden FNs kvinnekonferanse vedtok Beijing-plattformen som forplikter alle medlemslandenes regjeringer til å jobbe for likestilling av kvinner og menn på en rekke områder. Det dreier seg blant annet om å gi kvinner tilgang til utdanning, arbeid, lån og helsetjenester. Norske kvinner er i flertall på universitetene, de er blant de mest sysselsatte i verden, de kan ta opp lån og de har god tilgang på offentlig helsehjelp. Så da er vi vel i mål?

Spørsmålet gir inntrykk av at vi beveger oss jevnt og trutt i retning et mål med full likestilling hvor behovet for politikk opphører. På hvilke andre politikkområder ser vi for oss at vi kommer i mål en gang for alle? Man ville neppe sagt det samme om for eksempel skolen («vi trenger ikke skolepolitikk nå som alle barn i Norge går på skolen»). Nei, det er nok fortsatt behov for politikk selv om vi gjerne sier at vi er «i mål» på en rekke punkter.

Selv om likestilling også i dagens Norge i noen grad handler om tilgang, handler det i større grad om hvilke muligheter hver og en har når de først har sluppet til. Beijing-plattformen omfatter også dette, og tilbyr slik sett flere forbedringspunkter — også for arbeidslivet i likestillingslandet Norge. Plattformen slår blant annet fast at arbeid- og familieansvar skal harmoniseres for både kvinner og menn, at kvinners likestilte tilgang og deltakelse i maktstrukturer og beslutningsprosesser skal sikres, og at kjønnsdeling på arbeidsmarkedet skal avskaffes.

Disse plattformpunktene går rett til kjernen av dagens likestillingsutfordringer i arbeidslivet, og var også blant sakene likestillingsminister Solveig Horne omtalte i sitt innlegg på FN-møtet om kvinner og makt i Santiago i Chile nylig. I Solberg-regjeringens politiske plattform er det et uttalt mål å motvirke kjønnsdeling på arbeidsmarkedet. Som Kjernemiljø for likestillingsforskning (CORE) nylig beskrev i boka Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet, er nemlig kjønnsdelingen både på langs og på tvers betydelig: Ni av ti administrerende direktører er menn, og lenger ned i yrkesstrukturen er menn bygg- og anleggsarbeidere og kvinner helse- og omsorgsarbeidere. Også deltidsarbeidet blant de sysselsatte er kjønnsdelt: Mens 40 prosent av kvinnene jobber redusert, gjelder det samme bare 14 prosent av mennene. Hva som skal til for å endre disse kjønnsbestemte mønstrene bør — og vil etter alt å dømme — stå sentralt i regjeringens varslede stortingsmelding om likestilling.

Det er liten tvil om at det bør utmeisles en ny likestillingspolitikk i samarbeid mellom arbeidslivets parter og staten, for å sikre endring i selve arbeidslivet. Foreldrepermisjon og fedrekvote er viktige virkemidler for likestilling av kvinner og menns muligheter på arbeidsmarkedet, men arbeidstidsordninger og lønnsstrukturer er også av stor betydning. Er det for eksempel slik at de som jobber svært mange timer i uka (som oftest menn) lønnes uforholdsmessig høyt — per time nedlagt arbeid — sammenliknet med de som jobber normaltid eller deltid (som oftest kvinner)?

Ulike deler av arbeidslivet tilbyr ulike vilkår. Den amerikanske økonomen Claudia Goldin har vist at innenfor justisfeltet og i næringslivet «straffes» man for å jobbe deltid, mens for eksempel deltidsarbeidende farmasøyter ikke opplever en slik straff. Analysene viser hvordan lønnsforskjeller henger sammen med strukturelle forhold på både samfunnsnivå og næringsnivå, slik som eierskap, teknologisk utvikling og organisering av arbeidsoppgavene. Slike studier av variasjon mellom ulike deler av arbeidslivet og av grepene som er tatt i næringer som har fått til endring, tilsier at det er mulig å organisere arbeidet smartere.

All den tid talent er likt fordelt i befolkningen, bør det også være i arbeidsgivers interesse å organisere arbeidet på en måte som frister bredden av arbeidssøkere til å søke og bredden av arbeidstakere til å bli værende. I boka om kjønnsdeling på arbeidsmarkedet viser Sigtona Halrynjo at kjønnsdelingen blant jurister øker utover i karrieren ettersom barna kommer: De kvinnene som i starten av karrieren jobber i advokatfirmaer eller andre deler av privat sektor med stor arbeidsbelastning, melder langt oftere enn menn overgang til offentlig sektor når de blir foreldre. Kjønnsdelingen etter sektor blir sterkere ettersom barn nummer to og tre kommer. Bedrifter i privat sektor har med andre ord en lekkasje av talent til offentlig sektor.

Kjernemiljø for likestillingsforsknings andre bok, som kommer senere i vår, viser at kvinner og menn som har lykkes i å nå toppen av næringslivet oppfatter veien til toppen ulikt. Det er for eksempel langt flere av kvinnene enn mennene som mener at for mye rekruttering skjer gjennom uformelle nettverk, og at dette er et problem. Funnene i boka bekrefter også tidligere funn om at menn har bedre rammebetingelser på hjemmebane for å gjøre karriere på bortebane, fordi menn i slike stillinger nesten alltid har en partner med mindre tidkrevende jobb enn dem selv. Og — kanskje viktigst — boka bekrefter at øverst på denne makt-, beslutnings- og lønnstoppen er det nesten bare menn.

Topplederne som ble spurt i den nevnte undersøkelsen er rundt regnet 50 år gamle. De bygger med andre ord sine svar på en god porsjon erfaring fra arbeidslivet. Spør man et bredt utvalg av norske jenter og gutter mellom 15 og 24 år svarer 65 prosent av guttene og nærmere halvparten av jentene at de mener kjønn ikke spiller noen rolle for muligheten til å få en ledende stilling eller høy lønn. De unge har med andre ord betydelig større tro på likestilte muligheter enn de som har noen års erfaring fra arbeidslivet. I takt med at unge kvinner investerer mer i utdanning, forventer de også å ha samme muligheter til avkastning i form av lønn og lederstillinger som sine mannlige medstudenter. Dersom ikke politiske myndigheter og arbeidslivet selv tar grep for å sikre dette, vil misforholdet mellom nyutdannede kvinners forventinger og muligheter kunne øke i tida framover.