Forventningene etter forskningsmeldingen

REGJERINGENS MELDING «Vilje til forskning» ble behandlet av Stortinget 16. juni. Det ble gitt bred politisk tilslutning til meldingens ambisiøse mål. Men mange forskere fortviler over manglende muligheter og næringslivet tviler på om myndighetene egentlig satser på forskning. Det er derfor et viktig spørsmål om det politiske system vil innfri den kontrakt man her har inngått med forskningen? Flere har i debatten om forskningsmeldingen sett en konflikt mellom midler til næringsrettet forskning og grunnforskning. Min vurdering er at forskningsmeldingen er mer enn tidligere meldinger er balansert og helhetlig. Den understreker internasjonaliseringen som en gjennomgående dimensjon. Den er meget tydelig på prioritering av grunnforskningen, den fornyer prioriteringene i norsk forskning og den er nyskapende når det gjelder satsingen på næringsrettet forskning. Meldingen er stort sett tatt i mot med entusiasme, men bildet er ikke helt entydig. Debatten er også preget av at ressursene på mange områder har vært for knappe, og mange uttrykker tvil meldingen vil gjøre noen forskjell for positive ambisjoner. Mitt utgangspunkt er at det ligger meget godt til rette for en økt innsats, ikke minst fordi det er vist at satsing nytter. Det har vært satset siden forrige forskningsmelding kom i 1999. Satsingen har hatt et mindre omfang enn ønskelig, men den har vært der og den har bidratt til betydelige oppturer for norsk forskning. La meg gi fire eksempler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NORSKE FORSKERE publiserer bredere og siteres oftere enn noen gang før. De siste tallene fra internasjonal publisering viser at Norge klart har forbedret sin posisjon på den relative siteringsindeksen. Denne indeksen viser at artikler hvor norske forskere er medforfattere siteres vesentlig mer enn verdensgjennomsnittet. Våre sentre for fremragende forskning har hatt en bemerkelsesverdig utvikling siden oppstarten. De har blitt faglige tyngdepunkter og fått stor faglig oppmerksomhet i inn- og utland. Mer enn 400 årsverk er tilknyttet de tretten sentrene og mer enn en tredjedel av fagpersonalet er utlendinger.Samtidig har norske miljøer suksess i EU-forskningen. Ingen land får en høyere andel av sine søknader innvilget. Nesten en tredjedel av alle søknader hvor en eller flere norske forskere er med, har fått tilslag. Vi er med i 520 prosjekter og med mer enn 3000 forskere. Dette gir tilgang til brede og gode nettverk. Et fjerde eksempel er en svært positiv evaluering av næringsrettede forskning. Møreforskning har fulgt vår brukerstyrte forskning i mer enn sju år og sitter nå med enestående data. Resultatene er intet mindre enn oppsiktsvekkende. I en portefølje av prosjekter hvor det offentlige har gått inn med 740 mill over en seksårsperiode fra 1996. Nå vurderes netto nåverdi til 5 milliarder kroner. I tillegg kommer betydelige gevinster både i bedriftene og for samfunnet på andre områder.

DISSE FIRE eksemplene viser at grunnlaget for videre innsats i norsk forskning er meget godt. Samtidig viser debatten at ressursmangel fortsatt preger mange miljøer og behovene for økt innsats er udiskutable. La meg gå gjennom de viktigste områdene. Det er uhyre kritisk at grunnforskningen må få videre vekst. Siste år var innvilgelsesprosenten i fri prosjektstøtte meget lav. Dette gjorde at mange svært gode søknader fikk avslag, og vi har sett hvordan berettigede frustrasjoner er kommet til uttrykk i pressen. Forskningsrådet har gitt et tydelig signal om at fri prosjektstøtte må gis økning. Forskere med stort potensial må kunne føle trygghet for at søknadene deres har en fair sjanse. Mange opplever også at det er mangel på små driftsmidler for å kunne ta ut den forskningstid som allerede er dekket i stillingen.Rekrutteringsbehovene må følges opp. Rekrutteringsmeldingen fra 2002 satte nye mål for antall doktorgradsstipend. Dette er ikke innfridd. Forskningsmeldingen har stadfestet de opprinnelige målene og disse må nås. Dette er dette som er hovedspørsmålet, ikke om det er Forskningsrådet eller bare institusjonene selv som bevilger de individuelle stipendene. Vi må også ha økonomisk kraft til å styrke realfagene. Her skal det utarbeides en nasjonal strategi, og det er behov for økt rekruttering og midler til faglig omstilling. Vi har også store utstyrsbehov i norsk forskning. Forskningsrådet har utredet behovene og konstatert at det fortsatt er store etterslep i fornyelsen. Standarden på utstyret slår direkte ut på hvor attraktiv norsk forskning er internasjonalt. Dette er den mest strategiske faktor vi kan satse på om vi nettopp ønsker å øke attraktiviteten. En annen strategisk faktor er økte basisbevilgninger til instituttene. Perspektivet må være å sikre instituttenes evne til langsiktighet og deres posisjon i en internasjonal kunnskapsnæring.

FORSKNINGSRÅDET har etablert en rekke store forskningsprogrammer som alle er i godt samsvar med forskningsmeldingens prioriteringer. Programmene må få økte budsjetter for å sikre innsatsen på områder som er kritiske for norske interesser, blant annet petroleumsforskning, forskning knyttet til havbruk og forskning på helse- og velferd. Alle programmene utvikles i nært samspill med norske forskere, og noen programmer står det sterke forskerinteresser bak. Forskningsmeldingen setter også ambisiøse mål for økt forskning i næringslivet. Nå er Forskningsrådets støtteordninger på dette feltet meget godt tilrettelagt for å utløse økt forskningsinnsats i bedriftene. Hver offentlige krone utløser minst to fra bedriftene selv. Nedgangen i bevilgningene til brukerstyrt forskning har vært svært uheldig både for bedriftenes forskningsengasjement og for norsk verdiskapning. Forskningsrådet har vært en pådriver for økt norsk satsing på forskning og vi har vært frustrert over Regjeringens manglende evne til å nå sine egne mål. Nå har Regjering og Storting selv satt nye ambisiøse mål for norsk forskning, både for det offentliges og for næringslivets innsats. Politikerne har dermed inngått en ny kontrakt med forskningsmiljøene. Jeg mener at forskningsmiljøene langt på vei har holdt sin del av kontrakten siden forrige melding. Nå er derfor den politiske fallhøyden stor: Manglende oppfølging vil klart kunne skape en tillitskrise til forskningsmiljøene og næringslivet. Manglende vekst vil dessuten redusere attraktiviteten til norsk forskning, og vi vil kunne miste mange talenter som ønsker andre og bedre rammebetingelser omkring sin virksomhet.

HVIS DE POLITISKE lovnadene derimot innfris, er jeg nokså sikker på at vi både skal oppnå meget gode resultater i norsk forskning og styrke innovasjonskraften i norsk samfunns- og næringsliv. Dette vil også sikre en solid kunnskapsbase for politikkutvikling og forvaltning. Men aller viktigst, det vil sikre Norge som kulturnasjon og som kunnskapssamfunn hvor evnen til undring og intellektuell utfoldelse stimuleres.