SÅR TVIL: Jonas Gahr Støre har uttalt til NTB at han er i tvil om en klimaavtale med EU gjennom EØS-avtalen er noe han kan gå inn for. Det svekker klimapolitikken, skriver Andreas Økland.
SÅR TVIL: Jonas Gahr Støre har uttalt til NTB at han er i tvil om en klimaavtale med EU gjennom EØS-avtalen er noe han kan gå inn for. Det svekker klimapolitikken, skriver Andreas Økland.Vis mer

Klimasamarbeid:

Forventningenes makt

Forventningenes makt gjør en forpliktende avtale med EU til et av de viktigste redskapene på veien mot klimamålene.

Kommentar

I fjor høst utspilte det seg et høyoktan drama på Stortinget. Den såkalte «bilpakken», drivstoffavgifter og andre klimatiltak fikk forhandlingene om statsbudsjettet til å koke gjennom hele høsten.

Foranledningen for det hele var at regjeringspartiene ett år i forveien lovet at de skulle «i statsbudsjett for 2017 fremme forslag om et grønt skatteskift (...) av en størrelse som forsterker klimaforliket og gir betydelige reduksjoner i klimautslippene.» Det gjorde de ikke, og det ble det bråk av.

Fjorårets drama er bare starten på noe vi vil se ofte framover. Fram mot 2030 skal Norge, på grunn av en snart bindende forpliktelse ovenfor EU, kutte 40 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. Majoriteten av kuttene må tas hjemme. Hvis ikke kommer (kanskje) ESA og EFTA-domstolen og tar oss. Det blir i hvert fall trøbbel. Og derfor går klimadebatten nå fra å handle om kutt eller ikke til hvordan vi skal kutte. Trodde man.

På mandag sådde mannen som på målingene nå ligger an til å bli Norges neste statsminister, Jonas Gahr Støre, tvil om alt dette. Vi visste allerede at det av sprikende grunner skulle være vanskelig å få med seg Senterpartiet og SV på å godta en EU-avtale om klimapolitikk om ikke-kvotepliktig sektor, men når til og med Arbeiderpartiets leder uttaler seg ullent om hvorvidt en ny regjering vil dra de påbegynte forhandlingene med EU i land, spøker det for en bindende avtale.

Det er godt mulig at Støre egentlig ikke er så avvisende ovenfor en EU-avtale som han framstår av oppslagets overskrift. Av de vage uttalelsene kan en muligens tyde at den tidligere byråkraten og utenriksministeren så muligheten til å framstå som en vant statsmann, og samtidig unngå å irritere potensielle samarbeidspartnere.

Til NTB sier han at han ikke har tatt stilling til om en løsning innenfor rammene av EØS er noe han kan svelge, fordi:

- Jeg vil se denne saken fra alle sider før jeg konkluderer. (....) Jeg vil i regjering først for å få tilgang til hele sakskomplekset og få egne tilbakemeldinger fra EU om hva handlingsrommet er.

Uttalelsene er så vage at man verken kan lese en skepsis til forpliktende, overnasjonale løsninger eller en uttalt motstand til selve avtalen ut av dem. Problemet er derimot at det er ingen begeistring å spore. Ingen lovnad om å stå knallhardt på for dette i kommende regjeringsforhandlinger. Istedenfor er den eneste lovnaden en kan spore at dette er noe man skal bruke tid på. Dyrebar tid.

For det er ikke målsettingene i seg selv som gjør den forespeilete avtalen med EU så viktig. Vi står fritt til å sette nasjonale mål, og så håpe på at politikerne følger dem opp. Også etter vi har inngått avtalen som et minimum, gjør vi det. Det viktige er forventningene den skaper. De må på plass raskest mulig.

Forventninger spiller en sentral rolle i hvordan samfunnet formes og avgjørelser tas. Både bedrifter og vanlige folk tar hver dag avgjørelser som formes av deres forventninger til framtida.

Hvor mange kunder har jeg om fem år? Hvor mye kommer det til å koste å kjøre til jobben herfra? Hvordan vil politikk påvirke alt dette?

Det å anerkjenne forventningers viktighet og å bruke formingen av dem som et eget verktøy har lenge vært en viktig del av den økonomiske politikken, og har gitt oss blant annet en uavhengig sentralbank og handlingsregelen. I 2004 fikk også nordmannen Finn Kydland Nobelprisen i økonomi for blant annet å ha vist betydningen av forventninger for hvor effektivt politikk virker.

Effekten av klimapolitikken, som i bunn og grunn en del av den økonomiske politikken, er også sterkt påvirkelig av forventningene politikerne skaper. Gjennom å forme avgjørelsene til folk og bedrifter, påvirker de utslippene av klimagasser, både i dag og i framtida.

Stoler vi på at politikerne er villige til å gjennomføre tøff og upopulær politikk for å nå klimamålene, tilpasser vi atferden vår i klimavennlig retning, selv før den upopulære politikken er vedtatt. Vi vet at om utslippene ikke faller, så kommer pisken.

Tror vi ikke på at politikerne vil reagere, velger vi heller det alternativet som er best og billigst i dag, i påvente av at politikerne ikke våger å gjøre noe med det. Eller i påvente at de kommer med store og dyre gulrøtter, framfor at forurenser skal betale. Det er slik oppførsel Støre legger opp til ved å sette EU-avtalen i spill.

For som oppfølgingen av Stortingets klimaforlik og eksempelet fra fjorårets budsjettforhandlinger har vist, har ikke norske politikere for vane å følge opp klimaløftene sine. Det har rammet målenes troverdighet, og svekker forventningene til framtidig handling. Det hjelper heller ikke stort på forventningene til framtida om politikerne nå begynner å følge opp egne, uforpliktende klimaløfter. Det vil fortsatt ta lang tid å bygge opp troverdigheten.

Derfor er EU-avtalen en gylden mulighet til å raskt og effektivt gjøre klimamålene for ikke-kvotepliktig sektor pålitelige. Få steder har Norge så stor troverdighet på å oppfylle sine forpliktelser som i EU-spørsmål. De økonomiske og politiske kostnadene ved å sette handel og samarbeid med EU på spill er også langt større enn dem som følger med gjennomføring av politikken som må til for å nå våre klimamål.

Norsk klimapolitikk for ikke-kvotepliktig sektor skriker etter troverdighet. En forpliktende avtale med EU kan gi den nettopp det. Derfor er det avgjørende for klimapolitikken at også et nytt flertall på Stortinget vil jobbe for å få en slik avtale i havn raskt, og at de sier det klart og tydelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook