Forverring av forskningsvilkår

Endelig ser det ut til å bli en bred offentlig debatt om universitetetenes rolle i dagens kunnskapssamfunn. Debatten om studentenes studievilkår og holdning til egen læring, som ble startet av professor Bernt Hagtvet, er bare en del av denne debatten. Nå må ballen spilles videre. Det gjøres herved.

Mitt utgangspunkt er et paradoks: To tunge institusjoner som burde ha felles interesser, Universitetet i Oslo og Norges Forskningsråd, trekker ikke godt sammen. Hvorfor? Hva bør gjøres?

Saken er av stor offentlig interesse, for store midler er involvert. Mange, bl.a. direktør Christian Hambro i Norges Forskningsråd, har etterlyst mer effektiv forskning ved Universitetet. Men for å være effektiv, må en ha et visst minimum av tid og økonomi. Det har få forskere i dag. Til eksempel: de driftsmidler som en forsker i naturvitenskap og medisin har til egen disposisjon fra Universitetet i Oslo er i dag 6000- 15000 kroner i året. Vi som forsker innenfor dette feltet, vet at for å være effektivt, må dette beløpet mer enn tidobles. Da må midler til forskningsdrift og utstyr skaffes fra andre kilder. Norges almenvitenskapelige forskningsråd hjalp oss godt tidligere. Etter at alle forskningsrådene ble slått sammen til Norges Forskningsråd, er midler til fri universitetsforskning verre å få tak i. Innenfor de humanistiske og samfunnsvitenskapelige vitenskaper er tiden og bibliotekressurser de mest presserende faktorer. Antallet studenter er så stort at vitenskapelig personale ikke får tid til stort annet enn undervisning og veiledning. Synliggjøring av disse problemer er av de viktigste oppgavene for forskersamfunnet i de nærmeste årene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskning rår i dag over helt andre hjelpemidler og metoder enn for bare få tiår tilbake. Det er ikke blitt erkjent av bevilgende myndigheter. Biologien opplever i dag en revolusjon, vesentlig på grunn av stadig nye og oppsiktsvekkende resultater innen genteknologien og den molekylære biologi. Innen kjemi og fysikk er forståelsen av natur, tid og rom blitt utvidet på grunn av erkjennelse bragt fram av forskergrupper med effektive instrumenter til utforskning av både elementærpartikler og verdensrommet. Innen de humanistiske og samfunnsvitenskapelige vitenskaper har informasjonsteknologien revolusjonert arbeidsmetoder, kommunikasjon og innsikt i komplekse sammenhenger. Skal man forske effektivt, må man ha mer ressurser. Noen forskningsgrener trenger dyre instrumenter, andre driftsmidler til dyre kjemikalier, mange penger til reiser og ekspedisjoner, og alle trenger vi tid, og utstyr til informasjonsteknologi.

Det er klart at Universitetet selv må gjøre meget for å prøve å løse disse problemene. Dagens rammer og betingelser gitt av bevilgende myndigeter er imidlertid slik at universitetet ikke kan makte å fylle sine hovedmålsetninger i henhold til loven om universiteter og høgskoler «Gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning...» og ha «et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning».

Norges Forskningsråd, som forvalter et årlig budsjett på omlag 2,7 milliarder NOK, kan gjøre mye ved å endre på sine bevilgninger til universitetssektoren. Forskningsrådet må sette effektivitet fremfor strategisk forskningspolitikk og forskningsprogrammer for å fylle byråkraters og politikeres stadig skiftende ønsker. Blir de 2,7 milliarder, som er mer enn hva Universitetet i Oslo får årlig, brukt riktig?

Jeg kan nytte medisinsk forskning som eksempel. Området «Medisin og helse» i Forskningsrådet har for 1998 et budsjett på 155 mill. kroner. Til forvaltning av disse 155 mill. er det ansatt 22 personer. Den Norske Kreftforening deler årlig ut omlag 106 mill. NOK. Til dette bruker Kreftforeningen to personer pluss en vikar i noen av de mest aktive månedene. Den Norske Kreftforening har arbeidsgiveransvar og fører regnskap for driftsmidler for dem som mottar midler for Kreftforeningen. Norges Forskningsråd har skjøvet disse administrative rutiner over til universitetene. Forskningsrådets samlede administrasjonsutgifter (165,5 millioner) er større enn Rådets bevilgning til «Medisin og helse»!

Norges Forskningsråd kan bidra til mer forskningseffektivitet ved universitetene ved å gi midler til forskergrupper som selv kan bestemme hvordan midlene skal brukes. Gi midlene for tre til seks år av gangen med minimale krav om rapportering. Stol på at forskere bruker pengene på en riktig og effektiv måte. Forskningsrådet må slutte å regne på antall doktorgrader som mål på effektivitet i forskning. Det er åremålsansatte forskere og driftsmidler som betyr mest for gode forskergrupper i dag, i alle fall innen de eksperimentelle vitenskaper. Det som teller i internasjonal forskningssammenheng er hva en publiserer hvor. Nye resultater i gode tidsskrifter. Byråkratene og politikerne teller eksamener og grader, fordi de ikke har muligheter for å vurdere innholdet og metodene i moderne forskning. Forskningsrådet bør bruke mer av de beste forskerne og mindre av «brukerne» til å bestemme hvor midlene skal gå, og til å evaluere om forskningsgruppene holder internasjonale mål. Sats på gode grupper som har vist at de kan forske og arbeide og ikke sett i gang nye programmer. Bruk halvparten av midlene til drift, apparatur og andre støttefunksjoner. Nye stipendier eller postdok-stillinger uten skikkelig drifts- og utstyrsbevilgning utarmer de akademiske institusjoner.

Universitetene skal ikke være forskningsorganisasjoner som styrer forskningen. En slik styring fører ofte til dårlig forskning. Kravet om styring og strategi fører bare til mer byråkrati, og til administrativ merarbeide for de institusjoner som utfører forskningen: flere administrativt ansatte og forskerne må bruke mer tid til administrasjon.

I den siste årsmelding fra Norges Forskningsråd er det ikke nevnt ett ord om hva norsk forskning har oppnådd i løpet av 1997 (bortsett fra antall doktorgrader som det helt eller delvis har finansiert), det er bare snakk om Dialog og samspill, Strategi og politikk og regnskap. Dette reflekterer vel det at Hovedstyret og Administrasjonen i Forskningsrådet vesentlig består av adminstratorer, og bare noen få aktive forskere.

Universitetsforskere har anklaget Forskningsrådet for å bruke for mye av sine bevilgede midler til programforskning, noe som tilbakevises fra Forskningsrådet. Men budsjett-tallene for 1998 viser at hele 38% av Forskningsrådets midler som har mest universitetsrelevans går til forskningsprogrammer, mens bare 20% går til frie prosjekter. Tar en med tallene for Bioproduksjon og foredling og Industri og energi, blir det bare noe over 10% av Forskningsrådets midler som går til frie og universitetsrelevante prosjekter. Er det rart at forskere ved universitetene er misfornøyd med denne fordelingen?

Uroen fra mange universitetsforskere blir ikke mindre av hva direktøren i Området for naturvitenskap og teknologi, Kari Kveseth, uttaler i Forskningsrådets blad Forskning : om hvordan man best skal lykkes i å få penger fra Forskningsrådet: «Det er viktig at søknadene er forankret i langsiktige planer og prioritert virksomhet i fagmiljøene, og at de representerer større, felles satsinger rettet inn mot de områdene som er prioritert i Forskningsrådet.» Tydeligere er det vel ikke sagt ifra at Forskningsrådet styrer forskningen, og at friheten for forskere innenfor budsjettrammen på 2,7 milliarder kroner til Forskningsrådet er minimal. Jeg tror det er viktig for Forskningsrådets tallrike direktører å diskutere utsagnet om at programforskning ofte fører til noe nytt og dårlig, mens den frie forskning fører de gode forskningstradisjonene videre og er tuftet på kvalitet - det som virkelig teller i god forskning. Og at det er denne forskning som egentlig er nyskapende.