Forvirrede Fossen

Når man er ung kan man slippe unna med å være obsternasig. Det vekker ikke oppsikt når man provoserer for provokasjonens skyld, det vekker ikke oppsikt om man gjør noen mislykkede forsøk på å leke djevelens advokat i samfunnsfagstimene. De fleste gir seg med dette før russetida. Mandag den 22. oktober gikk Erling Fossen hardt ut mot den «moralsk funderte miljøbevegelsen». Argumentasjonen er skrinn, men i dens plass kommer krampaktige non-sequitors på rekke og rad.

Påstandene og karakteristikkene hagler i Fossens innlegg, alle med svært liten sannhetsgehalt, og de færreste med noen klar adressat, bortsett fra Al Gore. Dette på tross av at han påstår å ha brukt ett år å på research, det må i så fall være den lengste gjennomlesinga av Bjørn Lomborgs siste bok noensinne. Fossen påstår at fredsprisvinner Gore tar til ordet for en ny moralsk verdensorden, men er en hykler fordi han kjører fly. Her kan det innvendes at Gore har kjøpt klimakvoter for alle sine reiser og alt sitt forurensende energiforbruk. Effekten av dette kan naturligvis diskuteres (som det for eksempel gjøres i siste utgave av Putsj), men det er et nivå Fossen aldri nærmer seg i sitt lettbeinte harselas. Han påstår også at Gores film «inneholder en masse feil i følge britisk høyesterett». Dette stemmer ikke. Den britiske høyesterettsdommeren Burton konkluderte med at «Gore’s presentation of the causes and likely effects of climate change in the film was broadly accurate». Burton kommenterte 9 påståtte «feil», i filmens framstilling av vitenskapen. Han brukte gåseøyne nettopp for å understreke at det ikke kunne slåes fast at disse faktisk var feil (les mer om dette på realclimate.org). Fossen er svakere på argumentasjon enn på billig retorikk, og bruker mye tid på gymnasiale karakteristikker. Gore er en yppersteprest, miljøbevegelsen er en inkvisisjon. Vi er mørkemenn og orker. Frederic Hauge er en middelaldermunk og en Brand, Kurt Oddekalv er en villsau.

Miljøvernerne har nemlig skapt et totalitært regime, synes Fossen. Forskning.no-«skandalen» blåser han kraftig opp, dette er en storm i et eggeglass. I farten klarer han å trekke en klønete parallell mellom seg selv, Erik Tunstad og Sokrates! Dessverre Fossen, historien har sett utallige dissidenter komme og gå uten å ha drevet historien en millimeter framover. Det holder ikke kun å utfordre hegemoniske tanker. Man må ha retten på sin side, og være på rett tid til rett sted. Fossen kjemper for feil sak til feil tid på feil sted.

Det er særlig den moralistiske miljøvernbevegelsen Fossen vil til livs. I den sammenheng trekker han fram Gore, og få andre. Det merkelige er at det finnes mange verdige adressater til denne påstanden i den mangfoldige miljøbevegelsen. «Ett års forskning» har gitt Fossen et påfallende tynt referansegrunnlag. Det er uklart hvorvidt NU, WWF, FIVH, Naturvernforbundet eller Bellona skal føle seg truffet. Anklagene mot Gore er urettferdige. Han har jobbet realpolitisk i minst 30 år med klimaendringer, men har også innsett at i demokratier må befolkningen også involveres. Dermed slår Fossen seg selv på kjeften: Gore er antidemokratisk, men når han vil opplyse massene er han moralist. Hva velger du Fossen? Skal folket med eller ikke? Enhver som har sett Gores statistikkfylte presentasjon må være enig i at dette ikke er noe rent publikumsfrieri.

Når Fossen ikke advarer mot det onde miljøvernspøkelset, slår han inn åpne dører så det gjaller i veggene. Vi må ta i bruk økonomiske incentiver, belønne folk, gjøre det lett å leve bærekraftig, stimulere forskning, osv. Dette er helt ukontroversielle utsagn, noe som forklarer hvorfor Fossen må sparke fra seg i resten av teksten. I siste instans har han ingenting nytt å bringe til torgs, men istedenfor å føle frustrasjon over hvor lite som blir gjort i Norge, velger han å angripe miljøbevegelsen slik han tidligere har sporet sitt esel mot 68-er-vindmøller. Det er ikke lett å tilpasse seg nye tider når man har så få strenger å spille på som Fossen: 90-tallet er ugjenkallelig over.

At verden har blitt et bedre sted å leve, slik Fossen hevder i siste avsnitt, stemmer kanskje fra balkongen til Fossen i verdens rikeste land etter vår histories største velstandsøkning. Samtidig tikker rapportene inn om raskere issmelting, uregelmessige værmønstre, ekstremvær, tinende tundra og metanutslipp fra havbunnen. Historien gjentar seg som kjent aldri, men for Fossen er det uproblematisk å hevde at dersom andre som har spådd at onde ting skulle skje har tatt feil, vil også dem som bekymrer seg for klimaendringene ta feil. Litt av et resonnement! Forskjellen på tidligere dommedagsprofetier og dagens teori om menneskeskapt global oppvarming, er at denne støttes av et internasjonal forskningskonsensus, enorme mengder empiri, og brorparten av verdens beslutningstakere. I så måte er det riktigere å trekke paralleller til kampen mot ozonhullene enn til Ringenes Herre eller inkvisisjonen.

Fossen går lenger i å snu verden på hodet. Det er nemlig manglende selvtillit på vegne av mennesket som tar livet av sivilisasjonen vår! Du leste riktig: dersom miljøvernere sier at vi står ovenfor utfordringer, ødelegger de vår sivilisasjon. Og dersom du er mot krig, vinner terroristene. Fossen henter argumentene fra nederste hylle. Sannheten er det motsatte: det er en enorm hybris på menneskenes vegne som har ført til de utfordringene vi står ovenfor i dag.

Erling Fossen er en del av en tapt generasjon, mellom den kalde krigen og den stadig varmere kloden, som i løpet av et lite, lykkelig tiår kunne virre rundt uten mål og mening, banke på bankebrett, grine litt, la være å tro på noe, og la være å ta noe på alvor. Klimaendingene er noe av det min generasjon har størst grunn til å frykte. Den største frykten for Fossens generasjon er å bli kalt politisk korrekt.