Forvirrende månesyke

Rotete forviklingskomedie om argentinsk økonomi og kjærlighet.

FILM: Lirekassemusikken fyller ørene. Svette mennesker glinser i måneskinnet. Det er tett tango på dansegulvet, heftig kjærlighet i buskene. Vannet går på ei sprekkeferdig dame. Humøret, stemningen og kjærligheten fyller lerretet.

Økonomiske problemer

Vi er i Argentina, året er 1959 og den lokale fritidsklubben «Sosial og Sport Klubb Avellanedas Måne» har karneval. Slik begynner «La Luna», en litt rotete romantisk forviklingskomedie, der noe så lite romantisk som økonomiske problemer er hovedingrediens.

Juan José Campanella tredje film i trilogien om den argentinske middelklassen, er nemlig først og fremst en kommentar til den argentinske økonomiens forfall, den økte privatiseringen i landet og distanseringen til «god, sosialøkonomisk tankegang». Slik sett er festen filmen åpner med et bilde på slutten for de gode argentinske tider, og starten på en økonomisk nedgangsperiode, som toppet seg i 2001 da landet sto ovenfor fullstendig økonomisk kollaps. Nå handler ikke filmen så mye om det argentinske systemet per se, men om klubben «Sosial og Sport Klubb Avellanedas Måne», som i løpet av tidas gang har møtt samme utfordringer som resten av samfunnet.

Tydelig symbolikk

«The Times They Are a-Changin», som det heter, og for å være i samsvar med resten av samfunnet vurderer klubbstyret å selge den ærverdige møteplassen, og i stedet la «det private marked» bygge kasino på eiendommen. Symbolikken kunne ikke vært tydeligere.

I rollen som klubblederen Román finner vi Ricardo Darín («The Aura»), en litt slett kopi av Leonard Cohen. Román bærer klubbens gjeld på sine skuldrer, samtidig som han forsøker å holde et vaklende ekteskap på beina. Øyelokkene hans blir tyngre jo djupere klubben sitter i gjørma, likevel er jeg usikker på skuespillervalget, da Darín på langt nær utstråler den autoritet manus gir ham.

Lite troverdig

Heller ikke Románs komiske sidekick, den forfyllede hippien Amadeo, en figur ikke så ulik Hugh Grants smått eksentriske leieboer i filmen «Notting Hill», føles troverdig. I stedet er det de almodóvarske kvinnene som er interessante, det er de som fungerer som mennenes drivkraft og som gir filmen sårt tiltrengt dybde.

Dessverre spiller de annenfiolin i en film som vil mer enn den får til. Handlingen snegler av gårde (filmen varer i 2 timer og 22 minutter), mens dialogen maser hit og dit med latinsk temperament, uten å vite helt hvor den vil.