Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forvirrende om familien

På 70-tallet ble vi godt og grundig opplært i å forakte kjernefamilien og alt dens vesen. Vi leste «Et dukkehjem» og «En dag i oktober» og fikk bekreftet våre bangeste anelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi slukte Freud og Reich rått, og antok den sistes syn på det lukkede familieliv som en kjempemessig husindustri som forsynte verden med nevrotikere, et agentur for undertrykkelse av følelser og erotiske lyster. Så begynte samlivsbruddene å florere. Men pussig nok viste det seg at de skilte snart etablerte seg i nye kjernefamilier.

Bombe

Observasjonen av denne seriemonogamiets runddans brakte oss på andre tanker. Kanskje var det likevel noe ved denne sørgelige institusjonen? Så langt måtte vi i alle fall strekke oss, at vi anerkjente den som en rimelig adekvat måte å holde styr på seksuallivet og organisere forplantningen på. Men fortsatt måtte vi være blinde for ikke å se at ekteskapet var en tikkende bombe, og om vi ikke observerte det med egne øyne, så var det bare å gå til bøkene for å få klar beskjed. Jeg har ikke foretatt noen opptelling, men jeg føler meg rimelig trygg på at jeg har mine ord i behold, når jeg påstår at antallet skilsmisseromaner og romaner om hvilke sørgelige følger de mange samlivsbrudd har fått for den oppvoksende generasjon, i løpet av de siste 25 år løper opp i mangfoldige hundre, for ikke å si flere tusen.

Siste skudd på stammen er Cappelen-debutant Tone Grøvers roman «Hvis noen henger seg fast». Før handlet det om hvor fælt det var å vokse opp i en kjærlighetsløs familie, seinere har det handlet om hvor fælt det er når far og mor går fra hverandre. Grøvers bok handler om begge deler. Som symptom og tidsdokument er den interessant, som litterært verk er den dessverre langt på vei mislykket.

Ildfull

Agnes heter hovedpersonen. Hun er nitten og har det ikke så lett med seg selv. Hun stikker seg ut, og som regel ikke på en fordelaktig måte. Venninnene er bekymret for henne og tar henne i skole {ndash} uten særlig suksess. Etter presentasjonen av Agnes vender forfatteren seg mot fortida for å gi forklaringen på hovedpersonens avstikkende atferd. Agnes er et produkt av en mesallianse mellom en norsk medisinerstudent og en emosjonelt forvirret københavnerinne. På et juleball ramler den innelukkede Amund inn i sitt livs skjebne, den viltre og erotisk tiltrekkende Alexandra. Det blir ekteskap av det, og etter hvert barn. Navneulikheten mellom foreldrene taler for seg selv, likeledes det faktum at moren vil kalle datteren Carmen, mens Amund får sin vilje slik at barnet får bestemorens navn.

Fra første stund føler Alexandra seg avvist av sitt eget barn (!). Hun reiser vekk i weekendene, tilbringer mye tid på café, og overlater barnet til faren, som også avviser henne fordi han er så opptatt av sine studier. Vi mer enn aner at faren er en annen enn Amund, nemlig en ildfull nicaraguaner som befinner seg i landflyktighet i Danmark. For å redde stumpene av ekteskapet flytter ektefellene til Oslo, men det gjør bare vondt verre. Snart flytter de fra hverandre. Agnes idealiserer sin far, mens forholdet til moren blir mer og mer betent. Hun skriver lidenskapelige brev til faren, men de ser hverandre ikke så ofte. Hvorfor gir romanen egentlig ikke noe svar på.

Matte greier

På nåtidsplanet går det slag i slag. Agnes får plass som pleier på et asyl med sterkt belastede mannlige pasienter. Her opptar skildringen av hennes forhold til sykehuspresten, som hun føler avsky for, og en pasient som har nektet å snakke i femti år, og som hun tar i behandling på en uortodoks måte, stor plass. Sannsynligvis er hennes forhold til disse to tenkt å kaste lys over forholdet til faren, uten at det blir helt klart hvordan. Så med ett befinner vi oss i Managua, der Agnes er på jakt etter sin «egentlige» far, og der hun innleder et seksuelt forhold til en krigsveteran (!) som er på alder med faren. Deretter føres vi på nytt tilbake til Oslo og utgangspunktet.

Det hele gir et temmelig forvirrende inntrykk. Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter på en nokså ubegrunnet måte. Språklig-stilistisk er også «Hvis noen henger seg fast» temmelig matter greier. Av enkelte passasjer slår det imidlertid gnister. Dette og den livlige fantasien inngir håp om at Grøver kan komme sterkere igjen i neste omgang.