Forvirrende

Filmmusikk passer som regel best på film.

CD: Bare for å gjøre det klart med en gang, «The Music From Drawing Restraint 9» er ikke et vanlig Bjørk-plate som «Debut», «Post» eller fjorårets vokalalbum «Medulla». Og selv om musikken er komponert til en film, er det slett ikke filmmusikk på lik linje med «Selmasongs». Nei, det man kan mistenke «The Music from drawing restraint 9» for å være, er en Bjørk-test der hun forsøker å finne ut hvor dedikert fanskaren hennes egentlig er. «Jaså, så du tror du er Bjørk-fan?», er det som om hun sier. «Vel, jeg har enda noen eksperimentelle sider jeg ikke har vist fram ennå. Vi får se om du er Bjørk-fan etter fire minutter med pustelyder og ti minutter med tradisjonell japansk vokalmonotoni!».

Pustelyder

Bjørks samboerskap med den amerikanske multikunstneren Matthew Barney har nemlig ikke bare resultert i datteren Isadora, men også i et filmmusikalsk samarbeid. «Drawing Restraint 9» er regissert av Barney, med Bjørk og Barney i de tause hovedrollene. Det er et kunstprosjekt, noe som har ført til at musikken til Bjørk er mer harpeklimprende stemningsbilder enn konvensjonelle låter. Fordi filmen har sterke elementer av japansk kultur, er musikken både inspirert av japansk musikktradisjon og Barneys morbidbarokke kunstgrep. Det er mye harpe og klokkespill, og plata åpner med at indiehelten Will Oldham synger sammen med et barnekor på «Gratitude».

Fungerer ikke

Stemningen er magisk, men så kommer andrelåta «Pearl» og river ned hele det skjøre byggverket Will har bygd opp. Låta består bare av enerverende pustelyder. Og slik er det gjennom hele albumet. Det veksler mellom hypnotisk vakre spor og irriterende abstrakte lydsekvenser. Det er sikkert en interessant film, men det fungerer i det hele tatt ikke som album.