BOK: Øystein Vidnes høstet mange lovord for debutboka «Bondeforteljingar» (2002). I årets roman utforsker han et velkjent tema; middelaldrende mann opplever en krise og går ut av sitt gode skinn. Vidnes utforsker fallet, slik det kan arte seg for et veletablert menneske. Det sosiale fallet, illusjonsfallet, og også oppgivelsen av et velorientert jeg.Hovedpersonen velger tilsynelatende frivillig bort det livet han har levd. Han var byens ordfører og ender opp som husokkupant. Friere, men også mer forvirret. Mantraene han gjentar for seg selv er at han tror på forandring og at de tørre åra er over. Nå starter arbeidet med å omgjøre kommunen til en anarkistisk stat.

Surrealistisk

«Ekstasar» er ingen tradisjonell realistisk roman. Tvert imot blir den gradvis mer merkelig og surrealistisk. Til en viss grad muliggjøres en forklaring på utglidningene (hvis man trenger det): Ordføreren, som i all hovedsak har perspektivet og er det fortellende jeget, har mistet fotfestet. For ham oppleves verden slik. Han beveger seg i en slags oppglødd transe - ekstase - og opplever, tolker og analyserer med et sanseapparat som er hypersensitivt og lunefullt. Særlig to trekk ved fortellemåten understreker hovedpersonens skjøre mentale tilstand. Avgjørende og uventede personlige opplysninger kommer ofte forundrende seint. Og fortelleren blir mer og mer uklar i forhold til hva som har skjedd og ikke skjedd. Slik kan han uttrykke et bastant «Eg gjekk heim.» For i neste øyeblikk å sparke grunnen vekk under uttalelsen: «Eller gjorde eg det?» Fortellemåten i romanen blir aldri kjedelig forutsigbar.