FÅR SVAR: Denne uka kom Sandra Borch (bildet) med et omdiskutert utspill om bevisbyrden i injuriesaker etter voldtektsanklager. Foto: Krister Sørbø / NTB Scanpix
FÅR SVAR: Denne uka kom Sandra Borch (bildet) med et omdiskutert utspill om bevisbyrden i injuriesaker etter voldtektsanklager. Foto: Krister Sørbø / NTB ScanpixVis mer

Forvirret om skyld

Bevisbyrden kan ikke legges den på den anklagedes skuldrer.

Leder for Senterungdommen, Sandra Borch, har blant annet i Dagbladet 3. januar, gitt uttrykk for et noe forvirret syn på skyldspørsmålet og bevisbyrden i rettssaker som omhandler voldtektsanklager.

Opprinnelig fikk man inntrykk av at Borch mente at problemet med å føre bevis for skyld i voldtektssaker, måtte løses ved å justere bevisbyrden i voldtektssaker, slik at den voldtektsanklagede «i større grad må føre bevis for at han ikke voldtok». Det ville i så fall være mildt sagt oppsiktsvekkende. Uskyldspresumpsjonen står som en påle i strafferetten — ingen skal måtte bevise sin uskyld, når de blir siktet for straffbare forhold.

Seinere justerte hun sine opprinnelige utspill. Hun presiserte at hun ikke vil rokke ved «prinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist» (også kjent som uskyldspresumpsjonen). Det var først og fremst bevisbyrden i etterfølgende injuriesaker mot kvinner som har anklaget noen for voldtekt, men hvor saken er blitt henlagt eller den anklagede frifunnet på grunn av ikke-bevist skyld, hun siktet til. Blir dette egentlig noe bedre?

Å bli anklaget for å ha begått et straffbart forhold — ikke minst i form av voldtekt — er en grov beskyldning. Hvis beskyldningen er usann, begås stor urett mot den beskyldte. Og den som får en slik beskyldning rettet mot seg, har derfor adgang til å reise injuriesøksmål mot den som har fremmet beskyldningen. Det er den som har fremmet beskyldningen som må føre bevis for og begrunne hvorfor beskyldningen var berettiget — først og fremst ved å bevise at det var faktisk grunnlag for den. Også dette er et utslag av uskyldspresumpsjonen. Uten en slik regel, ville folk kunne beskylde andre for hva som helst, og dermed tvinge den beskyldte til å bevise sin uskyld i et etterfølgende injuriesøksmål. I verste fall kunne en slik rettstilstand blant annet utnyttes til utpressing. At beskyldningen også har hatt form av en politianmeldelse som ikke har ført fram, bør ikke endre på dette.

Følg oss på Twitter

Når det er sagt, har likevel både domstolene og lovgiver allerede gitt kvinner som anmelder voldtekter en særlig beskyttelse mot slike etterfølgende injuriesøksmål. I 2001 frifant Høyesterett en kvinne i et slikt søksmål, selv om hun ikke kunne sannsynliggjøre voldtekt. Begrunnelsen var blant annet at hun selv trodde at hun var blitt voldtatt, og at hun ikke hadde fortalt om det til en videre krets av personer enn politiet og noen personer i sin nærmeste krets som det var naturlig å snakke med i en slik situasjon. Den ytringsfriheten måte hun innrømmes for å kunne anmelde og bearbeide hva hun hadde opplevd som voldtekt.

En nyere bestemmelse i straffeloven § 208 (som ikke gjaldt for den nevnte saken), lovfester tilsvarende særregler. Disse reglene utvider dermed (typisk) kvinners ytringsfrihet i forbindelse med voldtektsanklager, på bekostning av den anklagedes omdømmevern. Men regelen snur ikke bevisbyrden og legger den på den anklagedes skuldrer. Det kan man ikke gjøre i en rettsstat.

Forfatteren har lagt ut en lengre versjon på sin blogg.

Jon Wessel-Aas, advokat/partner i Bing Hodneland advokatselskap.
Jon Wessel-Aas, advokat/partner i Bing Hodneland advokatselskap. Vis mer