Forvirringens kunst

Bono & co. i veikrysset - hvor går vi nå?

CD: «No Line On The Horizon» etterlater seg flere og flere spørsmål jo mer man lytter til den. Hva slags plan hadde de egentlig for denne plata? Ville Bono lage et kompromissløst world music-album og fikk kalde føtter? Burde U2 kanskje fullintegrert kompaniskapet med Brian Eno og Daniel Lanois, latt dem få være medlåtskrivere på hele plata? Rocker U2 fordi de er de redde for å framstå som gamle, eller bare fordi de er lei av sine egne ballader? The Edge - hvorfor er han så veldig til stede noen steder, og nesten fraværende andre steder? Og ikke minst: hva sier denne plata om hvordan U2 selv ønsker å bli oppfattet som band anno 2009?

Å være verdens største band gir store friheter og trange tvangstrøyer litt etter som. U2 har visst å benytte seg av frihetsmuligheten tidligere. Deres markante stilbrudd med seg selv på «Achtung Baby» (1991) var et kommersielt og omdømmemessig risikoprosjekt. Og samtidig en massiv kunstnerisk triumf. Kanskje er det bare Radioheads «Kid A»-vending som har tilsvarende pophistorisk signifikans, som bevis på hvordan man skal spille sine kort når man har alt, og samtidig alt å miste.

U2 kjørte etter hvert sitt postmodernistiske, ironiske og i lengden veldig insisterende «fjernt-fra-oss-selv-nå»-opplegg i grøfta, og rodde seg på mange måter tilbake til start, tilbake til fredsbevarende rock for de brede lag. Det var som om bandet ålte seg inn i tvangstrøya igjen. I lyset fra sin karrieres ettermiddagssol fant U2 tilbake til en slags gråstenkt, smågubbete utgave av «Joshua Tree»-soundet: svulmende ballader, stoisk midtempo og noen pliktskyldige, smårøffe rockelåter - sistnevnte som en musikalsk Botox, antakelig. Et nært, gjenkjennelig og lettspiselig U2. Og et kjedeligere U2.

«No Line On The Horizon» er ikke nødvendigvis noen bedre plate enn forgjengeren «How To Dismantle An Atomic Bomb» (2004). Det varierer hvor flinke U2 er til å treffe de blinkene som de og herrene Eno og Lanois setter opp i studio, og det høres ut som det varierer hvor lyst de har til å treffe disse blinkene også. Man kan slik sett vurdere «No Line On The Horizon» som en veritabel skuffelse, plata hvor U2 famler og surrer og ikke riktig vet hvor de skal gjøre av seg.

Men det er kledelig forvirring også, fordi den peker i flere retninger både stil- og stemningsmessig. Det er lyden av et band som riktignok synes å oppleve en slags identitetskrise igjen, men som fortsatt har en musikalsk sultenhetsfølelse. Bono tøyer og strekker stemmen sin mer enn på lange tider, det er styggvakkert hver gang han prøver seg utenfor sine naturlige grenser, og The Edge er usedvanlig på hugget de gangene han får hovedrollen i låtene. Man kan derfor velge å tolke dette voldsomme uttrykksspennet i beste mening. Eller man kan la det stå som uttrykk for at U2 igjen har kommet til et punkt hvor de føler behov for å redefinere sin egen virksomhet - akkurat som de gjorde før «Achtung Baby» - men hvor de feiler heller enn vinner kampen mot seg selv.

Det innledende tittelsporet åpner dunkelt og loopaktig, Bono er nesten ikke til å kjenne igjen før han begynner på det andre verset, brua er nydelig og så blir låta kantete og støyete med ekkoer fra tidlig 90-tall. Når vi omsider kommer til refrenget, får vi skrikete stadionindie med et refreng som like gjerne kunne vært hentet fra den neste Arcade Fire-plata. Helt naturlig oppførsel når man vet hvordan Bono og The Edge stjal fra shoegazerbandene og Madchester-scenen i forvirringen som endte i «Achtung Baby».

«Magnificent» er dunkel elektrorock som smelter inn i U2-grunnstillingen fra «Pride» og andre gamle kjenninger fra midten av 80-tallet - The Edges gitar konstant ringlende og glidende i dypet av låta. Mer typisk U2 blir de ikke denne gangen.

«Moment Of Surrender» klokker inn på godt over sju minutter, en svak melodi med et pent gospelrefreng og en litt udefinerbar verdensmusikkfølelse over seg. «Unknown Caller» får tusle i gang og åpne seg opp som en aldrende fetter av «With Or Without You» helt til et «åh-åh-åh»-tribuneskrål bryter opp idyllen. Her er fingermerkene til Eno Lanois over det hele, og igjen får vi ekkoer av dagens staute stadionindie. «I’ll Go Crazy If I Don’t Go Crazy Tonight» er lettbeint pop med mye gjenkjennelig U2-historie i årringene, komplett med et av denne rundens mest svulmende refrenger.

Satt i kontekst, er singelen «Get On Your Boots» en av platas svakeste låter, et slepende Queens Of The Stone Age-aktig vokalarrangement og overivrig forsøk på rockeksentrisme for øvrig. «Stand Up Comedy» fortsetter dette sporet, og runder av et svakt midtparti. Mot slutten tar eksperimentviljen seg opp igjen, og man kan selvsagt mene hva man vil om den storøyde turiststemningen og de innfallsrike produksjonstriksene som preger «Fez - Being Born», men det er her man får følelsen av et U2 som søker seg en helt ny lydpalett basert på inspirasjon fra ikke-vestlig musikk og en grunnleggende vilje til å gjøre noe de ikke har gjort før. De treffer ikke blink, men det er lov å like at de prøver likevel. «White As Snow» er en pastoral ballade med et mer akustisk preg, også veldig utypisk, men kledelig og interessant. «Breathe» plukker opp rocktråden en siste gang, igjen refrengsterk selv om versene mangler framdrift. Til slutt en sval «Cedars Of Lebanon», en ikke-låt, mer atmosfære enn melodi, mer resitasjon enn sang, med Bono som selvparodierende lirer av seg en forsøksvis poetisk subtil verdenspolitikktekst med Midtøsten-agenda.

Summen av alt dette taler for at U2 her har begått en av sine svakere plater. Det kan så være. Men møter man «No Line On The Horizon» med utgangspunktet at dette snarere er en typisk «mellomplate» og hører den som det veikrysset den opplagt er, så blir den ikke akkurat den beste U2-plata siden «Achtung Baby», men i hvert fall den mest interessante U2-plata siden «Achtung Baby»s oppfølger - den ofte latterliggjorte, men utvilsomt fascinerende «Zooropa». Og det er mer enn man hadde grunn til å forvente av et band som like gjerne kunne gjort akkurat hva vi hadde forventet av dem.

Slippes 2. mars.