Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Forvirringsagentene

Ikke hør på de som forsøker å forvirre deg. EAT-rapporten er ikke et frontalangrep på norsk kjøtt, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

I en verden som er på vei mot katastrofal, global oppvarming, er det mange framtidsrapporter som vil sjokkere. Det er sjokk på sjokk på sjokk. Så mye mindre må du fly! Så mye mindre kan du importere billige forbruksvarer fraktet langveisfra på forurensende lasteskip! Så mye mindre kan du kjøre forurensende fossilbil! Så mye mindre olje og gass kan vi pumpe opp av bakken!

Verdenshavene holder dessuten på å fylles av plast, så vi må slenge på: Så mye mindre plast kan du bruke! For ikke å glemme: det biologiske mangfoldet i verden er redusert i historisk, planetarisk skala. Vi er på vei inne i den sjette masseutryddelsen på kloden Tellus, så derfor: Så lite urørt natur kan du ødelegge!

Det er mye å fordøye. Det er mye som angripes, og dermed mye som skal forsvares. Når mye må forandres samtidig, på kort tid, blir oppgaven overveldende, informasjonen nærmest uhåndterlig og sammenhengene umulig å få oversikt over. Vi drukner i utfordringer. Er det ikke best å bare gjøre som vi alltid har gjort? Hvorfor skal akkurat jeg endre livsstil. Hva med andre? Er ikke dette egentlig et angrep på mitt enkle liv, mens andre lever i sus og dus og flyr til Bali på meditasjonskurs mens de kjøper klimakvoter? Hver gang en ny sjokkrapport slippes har vi også en tendens til å ville behandle problemet for seg selv, isolert fra alle andre utfordringer som henger uløselig sammen.

Slik ble det denne uka også, da Gunhild Stordalen og EAT kom på banen med sin rapport om bærekraftig matproduksjon, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet The Lancet. Reaksjonen var som ventet. Mindre kjøtt? Hva med fly og plast? Og hva med den norske matproduksjonen? Dette går ikke.

Senterpartiets stortingsrepresentant Geir Pollestad leverte kvintessensen av kritikken i et innlegg på Facebook, sammen med et bilde av flymaten sin, pakket inn i plast: «Den nye logikken: Flyturen er ok. Plasten er ok. Smøret, skinka og osten ødelegger klimaet.»

Mange kan være unnskyldt at mengden kutt og endringer forvirrer og paralyserer. Stortingsrepresentanter vet som regel litt bedre. Pollestad vet at fly ikke er ok, og at plast ikke er ok.

I boka «Merchants of Doubt», forteller historikerne Naomi Oreskes and Erik Conway om akkurat dette. Mens ledende forskere i flere tiår har lansert banebrytende rapporter om farene ved DDT, tobakk og klimaendringer, har organiserte særinteresser gjort sitt aller beste for å undergrave funnene ved å skape forvirring. Er egentlig dette så farlig, er ikke andre ting mer skadelig? Det har stoppet gjennomslag og hindret oss i å løse utfordringene våre.

Forvirringsagenter nedkjempes best med utfyllende informasjon. Så her kommer det:

Rapporten om matproduksjon er laget av 37 ledende eksperter. Den er fagfellevurdert og nøye kvalitetskontrollert for å tilfredsstille de strenge kravene som The Lancet setter. Bakgrunnen er dyster: matsystemene våre står, ifølge FN, globalt for 60 prosent av tap av biologisk mangfold, 24 prosent av klimagassutslippene og 33 prosent av utpint jord (degraded soil). For å møte dette, og at vi skal bli 10 milliarder mennesker på kloden før befolkningsveksten flater ut, trenger vi en plan. Den består ifølge den nye rapporten blant annet av at vi bare kan spise halvparten så mye kjøtt i 2050, som vi gjør nå.

Men, som rapporten også gjør rede for – tallene og anbefalingene har et globalt perspektiv. Studien er omfattende, men den har begrensninger. Den klarer ikke, og har heller ikke tatt mål av seg, å gi et detaljert råd for matproduksjon i alle verdens kriker og kroker.

Ulike land har ulike forutsetninger. I Norge har vi dårlige forutsetninger for å dyrke plantevekster som er gode proteinkilder. Men vi har mye gras og utmark, og mye vann, så her i landet er beitedyr en god løsning. Ja, hvis du spør EAT, eller en gjennomsnittlig norsk klima- og miljøorganisasjon, vil du høre at norske dyr på utmarksbeite er helt prima for klima. Selve glansbildet, som landbruksinteresser elsker å framstille som typisk norsk er altså helt topp. Så hva er det Geir Pollestad og de andre bråker med?

Kanskje er det fordi han egentlig forsvarer etablerte interesser. Et landbruk og en politikk som vris i retning av mer av det vi ikke liker i utlandet: industriproduksjon, med større innslag av importert fôr.

Kjøtt og menneskemat er ikke fôr, det er identitet, kultur og individuell frihet. Derfor må vi la det være opp til hver enkelt å bestemme hva en skal spise. Men som samfunn må vi se kjøtt og matproduksjon i et større perspektiv. Da kan vi se at mindre kjøtt er helsefremmede, og viktig for å kutte utslipp. Det betyr ikke enden på kjøtt og norsk landbruk. Bare spør nordmenn: Vi spiser allerede litt mindre kjøtt, noen velger å kutte det ut. De blir ikke grønne ekstremister av den grunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.