Forvokst Stephen King

«Skinn og bein» er muligens en god tittel på denne romanen, men den er ikke særlig beskrivende for selve boka. Den er alt annet enn radmager, men nok et eksempel på at amerikanske forlag er mer opptatt av sideantall enn innhold. Her burde man mer ha skåret inn til beinet.

For «Skinn og bein» kunne godt begynt med kapittel sju, hvor hovedhandlingen så smått tar fatt. Problemet er de første hundre sidene, de skaper inntrykk av å være en alt for lang innledning, et preludium som daffer avgårde i adagio.

Skrivevegring og mekanismene i amerikansk forlagsbransje er hovedtema for denne innledningen, hvor vi presenteres for bokas jeg-person, suksessforfatteren Mike Noonan. Han har nylig blitt enkemann, i en alder av noen-og-tretti, og snart begynner uforklarlige ting å skje med ham.

Det mest vesentlige er skrivevegringen, som gir seg fysiske utslag når han prøver å begynne en ny roman på sin bærbare Mac. Noonan må ty til fire upubliserte manuskripter for å tilfredsstille agent og forlag, men etter det må han ta et oppgjør med seg selv og finne ut av problemet.

Tømmerhytte

Dermed drar han til landstedet sitt, den idylliske tømmerhytta Sara Laughs, som ligger ved en innsjø i Maine (dette er jo Stephen King, delstatens store talsmann). Her skjer det enda mer uhyggelige ting _ fra første stund vet han at han ikke er alene på hytta, men han vet ikke hvem eller hva som deler bolig med ham.

Det er først nå at boka egentlig begynner, når Noonan treffer søte lille Kyra på tre og hennes like søte mamma, Mattie. Mattie er utsatt for hardt press fra sin svigerfar, den gamle, hensynsløse og søkkrike datamannen Max Devore, for han vil ha foreldreretten til barnebarnet sitt. Og Devore er rik og mektig nok til å få det som han vil, men Noonan gir ham motstand.

Kjedelig

Selvsagt er det andre krefter som vil si sitt, og et av de fiffigste trekkene i boka er disse kreftenes bruk av kjøleskapmagneter for å fortelle sine budskap. For uhyggelig blir det, «Skinn og bein» har mange fellestrekk med en god og gammeldags spøkelseshistorie. Dessuten tar boka sterkt av mot slutten, det er fart og spenning til siste åndedrag, for å si det sånn.

Men som helhet skuffer Stephen King med «Skinn og bein», for i sin iver etter å variere fortellingene sine og unngå klisjéene, gjør han noe enda verre: Han lar leseren kjede seg for lenge. Og det er utilgivelig.