ÅRETS FAVORITT: Stein Torleif Bjella er populær. «Ingen har hatt større gjennombrudd blant publikum og kritikere i året som har gått enn disse to. Ingen artist, forfatter eller kunstner forteller oss mer om den uforanderlige norske sjela - eller mannfolkesjela - akkurat nå,» skriver Kjetil Rolness.
ÅRETS FAVORITT: Stein Torleif Bjella er populær. «Ingen har hatt større gjennombrudd blant publikum og kritikere i året som har gått enn disse to. Ingen artist, forfatter eller kunstner forteller oss mer om den uforanderlige norske sjela - eller mannfolkesjela - akkurat nå,» skriver Kjetil Rolness.Vis mer

Følelser i vedskjul

Rurale unggubber av hel ved. Emosjoner med mannlig alibi. Det vil gamle Norge ha.

DET VAR ENGANG to døler. Stein Torleif Bjella fra Hallingdal og Lars Mytting fra Gudbrandsdal. Som bygdeungdom flest, reiste de ut, lokket av storbyens lys. Men hjertet ble ikke med. Hvilken sjelefred, hvilken livsmening er det å finne i hovedstadens kjas og mas, juggel og fjas? Etter år i Oslo søkte de begge tilbake til landet, Bjella til småbruk i hjembygda Østre-Ål, Mytting til Østerdalen og Elverum, med to pensjonister til nabo. Der fant de seg selv igjen - i viser og ved. Og hele nasjonen synger med.

Ingen har hatt større gjennombrudd blant publikum og kritikere i året som har gått enn disse to. Ingen artist, forfatter eller kunstner forteller oss mer om den uforanderlige norske sjela - eller mannfolkesjela - akkurat nå.

MYTTING OG BJELLA. Bare hør på navnene. De er liksom vokst opp av jordsmonnet, hogd ut av steinura, båret av vind over fjord og fjell. Det er den gamle suksessoppskriften - fra Espen Askeladd til Petter Northug, Odd Nordstoga og Levi Henriksen. Vil du bli folkekjær i Norge, må du komme fra distriktet, snakke brei dialekt, være fåmælt og jordnær, med småsnodig sjarm og et lunlurt smil. Den ypperste norske dyd er å være seg selv. På de bestemte måtene som står uskrevet i kulturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ær dine røtter, vit hvor du kommer fra, og gjør et nummer av det: Slekta. Bygda. Tradisjonen. Vi elsker den blyge, flinke bygdegutten som påminner oss hvem vi egentlig er - eller hva vi har tapt. Har budskapet en tristvakker, sorgmunter form, der talent og troverdighet spiller sammen i et lite, intimt format? Da åpnes de tusen hjem og lommebøker for nykomlingen. Han som står for det enkle, ekte og ærlige. Han som legemliggjør det norskeste av det norske. «Lars Mytting ser heller inn i et flammehav enn på TV.»

MYTEN ER IKKE FALSK. Den krever bare litt regi og redigering. Bjella og Mytting har begge jobbet lenge som journalister - en urban yrkesgruppe med folkelig tillit såvidt over eiendomsmeglernivå. Det hører vi lite om. Bjella har studert ved Universitetet i Oslo og Norges Markedshøyskole. Mytting var forlagsredaktør i elleve år, har skrevet to romaner og er medlem av Forfatterforeningen. Det blir ikke mer kulturmiddelklasse enn det. Men: «Jeg er nokså innadvendt og sær,» understreker Mytting. Ifølge Dagbladet synger Hellbillies om bygdeoriginaler, mens bygdeoriginalen sjøl synger på Bjellas plater.

ASKELADDENS SUKSESS utelukker kommersielle motiver og strategier, og må komme som en overraskelse på alle parter. Selv når det «sære, smale» produktet er et skoleeksempel på moderne, markedsorientert forleggeri. Mytting skriver i forordet at han fikk bokideen ved å iaktta sin nabo, mens den i realiteten kom på telefon fra Vidar Kvalshaug, daværende redaktør i Kagge forlag. «Hel ved» er et bestillingsverk som rir på en faglitterær trend - å skrive kulturhistorie ut fra en konkret gjenstand. Den ble forhåndsplassert i en ferdig bestselgerkategori, offensivt innsolgt til bokhandlerne: «Her er årets «Julekuler»!» Altså oppfølgeren til Arne & Carlos' kreative gjenbruk av hjemlig strikketradisjon. Den artige, heilnorske nytteboka, denne gang helt uten homoassosiasjoner. Bokgaven til far og bestefar som aldri leser bøker! Kagge fikk bokkjeden Ark til å lage fotokonkurranse om «Norges flotteste vedstabel» og ovnsprodusent Jøtul til å donere premien. Gratis markedsføring på høyt nivå. Slik ble «Hel ved» årets boksensasjon «uten annonsering og pr-framstøt».

IKKE MENINGEN å ødelegge romantikken. Eller frata Bjella og Mytting anerkjennelse som kreative «heidersmenn» med ekte kjærlighet til - og innsikt i - sitt materiale. Begge har greid å besjele og formidle vanlige, men likevel underbelyste erfaringer til store deler av befolkningen - henholdsvis hundretusener av menn som i en viss alder (den såkalte «vedalderen») blir veldig opptatt av vedfyring - og et ukjent antall bygdemenn som sitter alene igjen etter at jentene har flyttet for å få utdanning og jobb i offentlig sektor. Den rurale norske maskuliniteten er det mest interessante likhetstrekket mellom «Hel ved» og «Vonde visu», og den fremste forklaringen på deres popularitet.

MENN OG FØLELSER er som kjent en vanskelig kombinasjon. Nordmenn og følelser er enda mer trøblete. For ikke å snakke om norske gubber, verdensmestere i den miskjente øvelsen hjelpeløs ømhet.

Vi som leste den antropologiske bestselgeren «Den norske væremåten» på åttitallet fikk en uforglemmelig innføring i ekspressiv fattigdom. Norge er landet der ellers helt legitime uttrykk for godhet og vennlighet avfeies som «føleri» eller «kliss». Ikke noe falsk småprat og tomme gester i det norske hus. Vi trenger oss ikke på uten tydelig ærend. Og dæven så vanskelig det er å si at vi liker hverandre.

GODE NORDMENN går derfor omveier med sentimentet sitt. Helst via nyttige handlinger. Alf Prøysen visste en del om dette. I en av sine «lørdagsstubber» forteller han om en far og datter som krangler. Faren går ut i vedskjulet for å slå av seg sinnet. Datteren angrer seg, kommer ut i skjulet og bærer inn fang på fang med kubber uten å si et ord. Faren blir rørt. «Han hadde fått et kjærtegn.»

Tilsett litt mørk humor, og det kunne vært en Bjella-vise. Faktisk synger han dette om mor og sønn i låta «Heidersmenn»: «Dei hadde grei arbeidsdeling / det va alder bråk om det / Ho styrde inne - og ute / han tok ansvar for ved.»

BJELLAS GUBBER er fulle av varme og god vilje, men mangler språk, smidighet og mot. Her er festtalerne som venter på ordet, tangodanserne som aldri tar første skritt.

Men heldigvis kan følelser på norsk kamufleres som skikkelig kroppsarbeid. Akkurat slik Mytting forkler sitt emo-portrett av bygdemannen som en «komplett informasjonskilde om ved». Han skildrer vedfolkets indre liv og sanselighet, hvordan de nyter duften av fersk ved eller synet av en jevn hoggflate - det Hans Børli gjorde til poesi. Krokryggete, innsluttede menn skaper noe «fint og litt privat», gjennom måten de hogger, kløyver, tørker, stabler og fyrer ved. På overflaten en praktisk, fornuftig og ofte nødvendig aktivitet. Dypere sett noe lidenskapelig som setter dem i berøring med sitt innerste- og sine nærmeste. Det handler om egenterapi, estetikk, omsorg og forsørging. «Nåde den mann som bare må hogge ved til seg selv.»

TAUSE MENNS TALSMENN. Betegnelsen passer like godt på både Bjella og Mytting, og skiller dem ut i et skog av følsom, feminin mykpop og kvinneromaner om hundre års sårbarhet. Nå har gubbene fått sine egne plater og bøker. Men - det er nok kvinnene som kjøper dem.