EUROPA I KRIG:  Da Tyskland 3. august 1914 erklærte krig mot Belgia, erklærte Storbritannia krig mot Tyskland dagen etter. Bildet viser en rekrutteringsplakat fra Storbritannia under krigen. Foto: AFP / NTB Scanpix
EUROPA I KRIG: Da Tyskland 3. august 1914 erklærte krig mot Belgia, erklærte Storbritannia krig mot Tyskland dagen etter. Bildet viser en rekrutteringsplakat fra Storbritannia under krigen. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Første verdenskrig hundre år etter

Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde under første verdenskrig fordi gode realpolitikere var mangelvare.

Meninger

I disse dager er det hundre år siden første verdenskrig brøt ut. Den gang som følge av et vaklevorent europeisk statsystem med en fundamentalt ustabil stat i sin midte - Østerrike- Ungarn. Det skulle vise seg at den statskonstruksjonen hadde for store motsetninger til å vare. Kombinert med en egenrådig tysk keiser og dårlig samarbeidsklima i Europa ellers, brøt helvete løs.

Det er sagt at det tyske stats- og utenrikssystemet var bygd av og for Bismarck, men ingen lever evig - verken ved makten eller på jorden. Keiser Wilhelm II fikk avsatt Bismarck i 1890, og i 1914, ved første verdenskrigs utbrudd, hadde han vært død i 16 år.

Nå var en enerådig og ikke altfor fintfølende tysk keiser prisgitt sine egne vurderinger og råd fra mindre erfarne menn enn den gamle kansler Bismarck. Den britiske utenriksminister Edward Grey karakteriserte den tyske keiser «som et krigsskip med høyt damptrykk, men uten ror, og han vil treffe noe en dag og forårsake en katastrofe».

Grey konstaterte da også sommeren 1914: «Lysene er i ferd med å slukkes over hele Europa, og de vil ikke lyse igjen i vår levetid».

Det europeiske statssystem var stadig mer uhåndterlig i spennet mellom stormaktene. Keiser Franz Josef i det østerriksk-ungarske keiserriket hadde de største problemene. Ikke minst på Balkan, der både et svekket ottomansk rike og han selv møtte stadig sterkere krav om nasjonal uavhengighet.

Keiser Wilhelm II ga keiser Franz Josef mer eller mindre blankofullmakt. I tilfelle krig ville han få tysk støtte. Det viste seg å være mindre heldig.

Wienerkongressen, som fastslo grensene i Europa etter Napoleonskrigene i 1815, ble i stor grad trukket uavhengig av de forskjellige nasjonalitetene i Europa. Og under overflaten ulmet det og det var de mindre nasjonene som var den utløsende faktor da krigen startet.

Østerrike-Ungarn var en ustabil konstruksjon med mange folkeslag og store motsetninger innenfor keiserdømmet. Riket var under press, og problemene tårnet seg opp. Europa snublet inn i en varslet storkrig med skuddet i Sarajevo i juni, da den østerrikske tronfølgeren, erkehertug Franz Ferdinand, ble skutt av en bosnisk serber som ønsket en selvstendig serbisk stat.

Ironisk nok var nettopp tronfølgeren oppmerksom på farene for krig, og hadde tidligere advart mot blant annet den selvsikre militære øverstkommanderende i eget rike, Conrad von Hötzendorf.

Til tross for betydelige serbiske innrømmelser gikk keiser Franz Josef til krig. Dominoeffekten av dette førte til første verdenskrig. Historikeren Margaret MacMillan oppsummerer:

«Det var Europas og verdens tragedie i ettertid at ingen av nøkkelaktørene i 1914 var store eller visjonære ledere som hadde mot til å motsette seg presset som bygde seg opp for krig.»

Russerne mobiliserte hæren for å støtte sine slaviske venner på Balkan. Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde en klar allianse, og Frankrike samarbeidet med Russland. Da Tyskland erklærte krig og truet Belgias eksistens 3.august 1914, erklærte Storbritannia krig mot Tyskland dagen etter.

Lite i historien er skrevet i stjernene, og her, som ofte ellers, var det menneskelige feilvurderinger som førte til katastrofen. Det er ikke uten grunn at en av bestselgerne om første verdenskrig blir kalt «Søvngjengere. Hvordan Europa gikk til krig 1914».

Første verdenskrig skulle gi mer enn 10 millioner døde soldater i Europa. De fleste på vestfronten. Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde i krigen. En tredjedel av alle tyske menn mellom 19 og 32 år og 15 prosent av alle britiske menn mellom 18 og 32 år. I tillegg kommer sårede.

Første verdenskrig etterlot seg, som W. Churchill uttrykte det, en «forkrøplet, ødelagt verden».

Krigen skulle felle fire keisere: Den tyske, den østerriksk-ungarske, den russiske og den ottomanske.

Krigen ga nye grenser i Sentral- og Øst-Europa, mens grensene i vest og nord fortsatt var relativt stabile.

Krigen kom, til tross for økende samarbeid og utveksling gjennom dampskip, jernbane, telegraf og telefon. Troen på framtiden var så sterk rundt århundreskiftet at den britiske journalisten Norman Angell skrev boken «The Great Illusion» i 1910, der argumentet var at jo tettere økonomisk integrering man så, desto mindre risiko var det for framtidige kriger.

Den kapret tidsånden og ble en umiddelbar bestselger.

Fordi krig gir tap for alle, vil menneskeheten utvikle en stadig høyere terskel for krig parallelt med økonomisk og kulturell framgang.

Argumentet om at «jo mer handel, desto mindre krig» har alltid vakt umiddelbar entusiasme, uten at virkeligheten har latt seg affisere synderlig av ideen om at «man ikke går til krig med den man handler med».

Etter et mellomspill med et delt Tyskland, Russland som leder i Sovjetunionen og kald krig med amerikansk dominans, er Europa nå hundre år etter tilbake til i en situasjon som domineres av fire stormakter: Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland.

For en gangs skyld er Frankrike og Tyskland allierte, og samarbeider innenfor EU-systemet, men med Storbritannia i en mindre forpliktende rolle. Nå tårner motsetningene seg opp på ny på kontinentet og nå er det Russland som sees på som aggressoren.

Det er lange linjer i den europeiske stormaktsdynamikken, men igjen er det områdene mellom Tyskland og Russland, i beltet fra Østersjøen til Middel- og Svartehavet som er særlig utsatt. Slik det har vært i all tid. Dynamikken har potensial til med jevne mellomrom å kaste Europa ute i store konflikter. Vi trenger til enhver tid gode realpolitikere som forstår sin samtid. Ved katastrofene både i 1914 og 1939 var forståelsen mangelvare. Dagens gjeldskrise og økonomiske nedtur i EU, håndtert med til dels overfladiske analyser og sterke ideologier kombinert med nye geopolitiske utfordringer, kan nok en gang gi dominoeffekt. Første verdenskrig vil ikke gjenta seg, men de europeiske utfordringer fortsetter.