GRORUDDALEN: Halvor Fosli har skrevet bok om Groruddalen. Problemet er at hans intervjumetode gjør det umulig å si noe mer generelt om fenomenet han undersøker, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
GRORUDDALEN: Halvor Fosli har skrevet bok om Groruddalen. Problemet er at hans intervjumetode gjør det umulig å si noe mer generelt om fenomenet han undersøker, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Foslis mangelfulle metode

Metodesvakhetene i Halvor Foslis bok er så store at de spenner beina under slutningene.

Kommentar

Halvor Fosli bok, «Fremmed i eget land», som omhandler hva aktive deltakere i lokalsamfunnet («den tause majoritet») synes om endringene i Groruddalen, har skapt mye debatt.

Spesielt har metoden vært sterkt kritisert. Martine Aurdal i Dagbladet og Maren Sæbø i VG har begge kritisert den såkalte snøballmetoden Fosli har brukt til å finne intervjuobjektene sine. Denne står i veien for at han på en meningsfullt måte kan si noe generelt om fenomenet han undersøker.

Det mener mange har vært et feilspor.

Fosli og hans midlertidige våpendrager Alexander Ibsen hos Minerva, har besvart kritikken med at Aurdal og Sæbø ikke forstår kvalitativ metode og at de dømmer en bok med forskningsbriller framfor å ta den for det den er, en bok om «en spesiell minoritetsgruppe — de innfødte i Norges innvandringstette områder.»

Også Minerva-redaktør Nils August Andresen har forsvart metoden. I Morgenbladet skriver han at  metodekritikken «i stor grad [er] urimelig: Foslis metode er standard innen sosiologien, og gir seg ikke ut for å bygge på et statistisk representativt utvalg.»

Andresen har trolig rett i sitt hovedpoeng i Morgenbladet-artikkelen, at det er de som allerede er skeptisk til Foslis budskap som tar tak i metodekritikken. Og de som nå løfter fram Foslis bok og forsvarer ham mot kritikk, ville helt sikkert rettet sitt kritiske blikk mot en liknende bok med et mer innvandringsliberalt budskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjør, som jeg vil vise, imidlertid ikke kritikken mindre holdbar.

Problemet med mangelfull metode er dessverre en gjenganger i norsk sakprosa og i for store deler av norsk samfunnsvitenskap. Det er derfor en for viktig debatt til at vi bør la den ligge, slik Fosli og Minerva-kretsen nå insisterer på.

Det er på tide at både forskere og norske sakprosa forfattere tar i bruk metoder som gjøre det mulig å opparbeide oss kunnskap og tar sensitive debatter ut av de retoriske skyttergropene.

Fosli har snakket med tredve personer og tjue av dem har nådd boka. Den viktigste fellesnevneren hos intervjuobjektene er blitt bokas tittel. De er «fremmed i eget land». De føler ikke lenger at de passer inn i og kjenner seg igjen i det samfunnet som var.

Hvor vidt Foslis bok fortjener kritikk for metoden avhenger av to ting. Det avhenger av kvaliteten på metoden han har brukt og hva han forsøker å si, altså hvilke slutninger han trekker på bakgrunn av metoden.

I sitt forsvar for Fosli er både Alexander Ibsen og Nils August Andresen ensidig opptatt av kvaliteten på metoden, eller strengt tatt at metoden kan brukes til noe som helst. Ibsen mener at siden en metode brukes i masteroppgaver og visse forskningsarbeider er det nok til å si at «Foslis metode er OK».

Men det doktoren i sosiologi burde vite er at det at en metode brukes i vitenskapen bare er en nødvendig, og ikke en tilstrekkelig forutsetning for at den er «OK» til det konkrete formålet vi diskuterer.

For eksempel er det ikke nødvendigvis lurt å trekke et tilfeldig utvalg av befolkningen om målet ditt er å studere en svært liten minoritet. Da vil du risikere å ende med få representanter for gruppen du er interessert i og dermed igjen svekke sannsynligheten for at de du snakker med kan sies å representere gruppen de er en del av.

Å si at en slik tilfeldig utvalgs-metode brukes hyppig innen samfunnsvitenskapen vil være korrekt, men ikke spesielt relevant om du skal si om metoden fungerer til det formålet den er satt til å besvare.

Og hva er det egentlig Fosli forsøker å gjøre? Han vil finne ut hva som foregår i hodene til innfødte nordmenn som vanligvis ville vært sentrale i sivilsamfunnet i Groruddalen (foreldre, besteforeldre, deltakere i frivilligheten osv). Felles for de Fosli har snakket med er at de er innvandringskritiske og at de er bekymret for det Groruddalen er blitt og det de har mistet.

Hvis Fosli bare ønsket å beskrive disse tjue menneskene så er det selvfølgelig ingen som kunne hatt noen metodiske innsigelser. Da burde vi kanskje heller stilt spørsmål ved hvorfor det er relevant for oss å lese en bok om tjue mennesker i periferien av Foslis kontaktnettverk.

Men Fosli forsøker å si noe mer. I konklusjonen kan vi lese at Fosli eksplisitt trekker slutninger fra utvalget sitt til «folk i Groruddalen»:

«Jeg tror vi rolig kan se bort fra at folk i Groruddalen skulle være født mer fremmedfiendtlige (eller regelrett rasistiske) enn folk ellers i Norge.»

«Innfødte nordmenn i Groruddalen er i sitt daglige liv mer resignert enn engasjert når det kommer til innvandring og integrering.»

Det gjelder også i omtalen av enkeltpersoner. Når Fosli presenterer lektoren i samfunnsfag blir han omtalt som: «en representativ stemme for hva nordmenn med god samfunnsinnsikt og problemforståelse står for.»

Her trekkes det altså slutninger fra enkeltmennesker til grupper og fra utvalget til «folk i Groruddalen».

Da blir spørsmålet om Fosli har dekning for det. Det er to grunner til å tvile på det.

Den ene kritikken har alt vært oppe hos både Aurdal og Sæbø. Foslis metode har vært å ta kontakt med folk han allerede kjente, som han trodde kunne hjelpe ham å finne «representative stemmer for gruppen innfødte nordmenn i jobb (eller med pensjon) i innvandrertette bydeler i Oslo» og la ballen rulle derifra. (Merk igjen at det er snakk om «representative stemmer».)

Aurdal og Sæbø kritiserer Fosli med rette for denne metoden, siden han risikerer å få et skjevt utvalg - også innenfor gruppen han forsøker å studere.

Grunnen til det er at folk kjenner folk som er like dem selv. Hvis du ber meg om tips til andre folk du kan prate med så vil jeg henvise deg til andre folk som er like meg selv, det er jo de jeg kjenner. Da kan du i teorien gå i ring og ikke oppdage at det er annerledestenkende andre steder.

En annen måte å se dette på er at det finnes ulike undergrupper i samfunnet som ikke er i kontakt med hverandre, selv om de deler andre relevante trekk som intervjueren er opptatt av. Snøballsmetoden vil forhindre at du beveger deg mellom de ulike undergruppene og du vil dermed få et skjevt resultat.

Da fungerer det heller ikke å slutte å finne nye intervjuobjekter i det du ikke lenger opplever å få ny innsikt, slik Fosli forteller at han har gjort.

Med tanke på hvilken mangfoldig gruppe «innfødte nordmenn i jobb (eller med pensjon) i innvandrertette bydeler i Oslo» må antas å være virker det merkelig at tredve personer skulle være tilstrekkelig for å være representative, eller «typiske», om du vil.

Mindre sannsynlig er det imidlertid at Fosli skulle finne at tjue av tjue han snakket med var innvandringskritiske. Det er sannsynlig at flere som befinner seg i groruddalen eller som har flyttet derifra er kritiske til innvandring, men at alle er det virker lite trolig.

Her kan det se ut til at Fosli har begått en større synd enn å bruke snøballsmetoden for å besvare et spørsmål det ikke passet til.

Det er mye som tyder på at Fosli gjennom sin definisjon av den «tause majoriteten» han er interessert i å studere har bakt inn kriterier som var nødt til å gjøre at de ville bli innvandringskritiske.

På Facebook kunne Fosli avsløre at han valgte å snakke med noen som hadde flyttet fra Groruddalen fordi de ikke trivdes lenger. Hvis det er slik du velger utvalget ditt, så er det høy sannsynlighet for at du får det du leter etter.

Slutningen blir lett sirkulær og dermed intetsigende. Folk som flytter fra Groruddalen fordi de ikke gjenkjenner stedet som det en gang var vil med all sannsynlighet også være innvandringsskeptiske.

Det er en stor synd om målet er å trekke de slutningene Fosli gjør i boka si.

Det betyr ikke at Foslis bok er uten verdi. Den forteller oss mye om hva tjue mennesker med tilknytning til Groruddalen tenker. Det er selvfølgelig en mulig retrettposisjon. En kan gi opp ambisjonen om at intervjuobjektene snakker for noen andre enn seg selv.

Men de fleste vil ha mer enn det. Og Fosli later som om han gir dem mer. Det har han dessverre ikke grunnlag for å gjøre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook