Foss og fortida

I går hevdet Per-Kristian Foss at norsk kunst etter 1945 bør vises i sin hele bredde på norske museer.

- Dere skal vise norsk kunst. Utenlandske kunstnere kan vi se i alle de andre museene.

  • Dette hevdet en engasjert Per-Kristian Foss overfor Dagbladet i går. Anledningen var at Høyres kunstinteresserte stortingsrepresentant sto blant underskriverne på ei liste, hvor 98 kunstnere og kulturpersonligheter protesterer mot at norsk kunst etter 1945 bare presenteres sporadisk og aldri i full bredde. Foss ivrer etter å få se utviklingen i sentrale norske etterkrigskunstneres produksjon, og nærer dessuten en frykt for at «vi kan få en generasjon historieløse, i hvert fall på kunstsiden».
  • Foss har nå god anledning til å få tilfredsstilt egne lyster om innsikt i et sentralt kunstnerskap fra etterkrigstida, siden museet åpnet Bjørn Ransves makeløse mønstring i helga. Det burde også ha bøtt noe på historieløsheten at en annen betydelig skikkelse fra samme periode, Terje Bergstad, ble belyst med en uforglemmelig utstilling på Bankplassen tidligere i år. Begge kunne nok fylt atskillig mer plass enn den museet kunne stille til disposisjon, og dette illustrerer nok en gang hovedproblemet.
  • Da Norges Banks gamle hovedkvarter ble overdratt til samtidskunsten, løste man først og fremst en akutt plassmangel i Nasjonalgalleriet. Det ble tidlig klart at det arkitektonisk fredete «steinkorsettet» på Bankplassen både var en for snever og lite fleksibel mundur for nyere kunst. Arealene umuliggjorde dessuten kombinasjonen av sentrale utstillinger med viktige verker fra samlingen som en fast ryggrad for museumsdriften. Det siste ser man fungerer i det nye Moderna Museet i Stockholm.
  • Husmannsånden i Stortingets holdning til kunstmuseene gjorde at man der var såre fornøyd med å gi fra seg den gamle bankbygningen, med den uttalte forutsetning at lokalene ble stilt til disposisjon for norsk samtidskunst. Foss følger naturlig opp det parlamentariske påbud, men at underskriverne skyter seg inn under samme sjåvinistiske formulering og ensidig fyrer løs på utstillingspolitikken, er betenkelig. Det gir grunn til å minne om det museets første direktør, Jan Brockmann, sa ved åpningen for ti år siden: «Vi er et norsk museum, men ikke et museum for bare norsk samtidskunst. Det ville gi et vrengebilde av norsk kunst å sette den i apartheid.»