Fosse på tomgang

Et teaterstykke om fire mennesker som kommuniserer forbi hverandre. Ender opp med å trå vannet.

TEATER

Jon Fosse:

«Besøk»

Den Nationale Scene

BERGEN (Dagbladet): Dattera på 19 bærer på en hemmelighet, men ligger bare apatisk på sofaen. Mora er geskjeftig og vil gjøre det beste for barna sine. Sønnen orker ikke hjemmet mer, men går til kamp for søsteren sin når han tror moras nye kjæreste har gjort henne noe vondt.

Usagte

Slik kan Jon Fosses nye timelange stykke «Besøk» kort oppsummeres. En slags Hardanger-versjon av «Glassmenasjeriet», handlingsfattig som de foregående skuespillene, men kretsende rundt tematikken kommunikasjonsbrist, manglende forståelse og atomiserte individer i den lille familiekretsen.

Jon Fosse viser oss hvordan menneskelige relasjoner og språket går på tomgang, og hvordan vi likevel knyttes sammen av usagte og usynlige forbindelseslinjer. Men om han viser oss tomgangen, er det viktig at oppsetningene selv ikke går på scenisk tomgang og mister sin appell.

Svak regi

Fosse-regissør Kai Johnsen har gjennom tidligere iscenesettelser vist hvilke indre spenninger, hvilken universell gjenklang og hverdagsrealistisk poesi som kan skapes av Fosses tekster. Det har han ikke klart med «Besøk».

Melodramatisk

Spillet har fått noe merkverdig melodramatisk over seg, intensiteten er fraværende, strandebarmdialekten høres mer teatralt kunstlet enn ekte ut, og regien tar oss aldri med dit hvor vi oppdager at det er noe mer mellom de fire enn hva vi kan se og høre.

I Olav Myrtvedts stramme, rene og nakne scenerom meisler Tone Danielsen (mora), Cecilie Askeland Mosli (dattera), Øyvind Gran (sønnen) og Bjørn Willberg Andersen (moras nye mann) ut fire ulike og tydelige samtidskarakterer i hvert sitt toneleie.

Men timen blir likevel søvndyssende når både tekst og regi lider under surstoffmangel og innestengt og uforløst sirkling om det samme.