Fossen og frosken

NASJONALMUSEET:  Erling Fossen har i Dagbladet 14.1. et angrep på undertegnede som Lars Roar Langslets «avløser» i debatten om Nasjonalmuseet. Skjønt innlegget ikke inneholder noen argumenter mot noe jeg har skrevet eller sagt, og tillegger meg standpunkter og oppfatninger jeg ikke har, ber jeg likevel om plass til enkelte kommentarer.

Fossen hevder bl.a. at det «er dristig av en kunsthistoriker som primært har kompetanse på døde norske malere å uttale seg om Nordgrens økonomistyring eller Magne M. Wiggens arkitektoniske utforming». Som kunsthistoriker har jeg særlig interessert meg for nyere kunst og samtidskunst, herunder arkitektur (særlig museumsarkitektur). Magisteravhandlingen tok opp temaer knyttet til norsk og europeisk modernisme. Som daglig leder av Kunstnernes Hus i 1980-årene hadde jeg bl.a. ansvar for budsjett og økonomistyring foruten planlegging og gjennomføring av mer enn 100 utstillinger av norsk og internasjonal samtidskunst. Deretter arbeidet jeg i 12 år som førstekonservator ved Museet for samtidskunst. Selv om slik erfaring nok kan fortone seg irrelevant når man befinner seg på Fossens faglige og intellektuelle nivå, føler jeg stundom en slags forpliktelse (om enn ikke så ofte som Fossen) til å gi mitt besyv med i samfunnsdebatten. Det har blitt mange positive tilbakemeldinger i det siste - ja, selv direktør Nordgren har, merkelig nok, gått offentlig ut og karakterisert min temmelig krasse kritikk som «god og konstruktiv» (VG 23.12.05).

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVA ANGÅR spørsmålet om Nordgrens kyndighet med økonomistyring behøver for så vidt ikke Fossen å spekulere i min eventuelle erfaring på området, men kaste et blikk på den ytterst kritiske, eksterne evalueringsrapport, utarbeidet av Bjørn Reite, som det ble referert til i Aftenposten 29.12.05. Med et budsjett på omtrent 20 millioner kroner har man gått 9 millioner i underskudd. Det forlyder at regnskapet ennå ikke er endelig oppgjort, og siden Frosken er et aksjeselskap og Nasjonalmuseet er en stiftelse vil vel offentligheten aldri få innsyn i hva prosjektet i realiteten kostet. Kanskje er dette arrangementet enda ubehageligere å svelge enn mankoen på 50 millioner (bl.a. etter å ha bevilget 5,7 millioner kroner til Frosken) i aksjeselskapet Norge 2005 (eiet av Kulturdepartementet), som førte til at styret og ledelsen trakk seg, og som nå bl.a. lever videre i form av en svært kritisk granskningsrapport fra Ernst & Young som er oversendt til Regjeringsadvokaten for vurdering. Å forfølge Fossens refleksjoner over om det før Frosken kanskje også på Tullinløkka fantes «horekunder som tar seg en kjapp hyrdestund før de henter barna i barnehagen», synes meg i denne sammenheng mindre presserende. At Tullinløkka etter at Frosken sprakk har sett ut som et «bomba horehus», er en annen sak.

Fossen spekulerer på om jeg «muligens» har tenkt «at et eventuelt midlertidig utstillingslokale på Tullinløkka skulle vært i kjølig italiensk marmor, med søyler som på Akropolis og kuppel like suverent hvilende i seg selv som Pantheons». Hvor har Fossen dette pølsevevet fra? Og når han hevder at hvis ikke «Wiggens spektakulære frosk» hadde tatt Tullinløkka i besittelse, så hadde «Moelven-brakker med polske snekkere» gjort det - ja, da demonstrerer han vel bare at hans evner innen logikk og analyse er begrensede.

ENDELIG HEVDER Fossen at jeg har overtatt som avløser «i stormløpet på den arrogante svenskejævelen Sune Nordgren». Det er beklemmende at Nordgrens supportere stadig tillegger hans kritikere «svenskehat» som beveggrunn for å engasjere seg i den pågående debatten om Nasjonalmuseet og forvaltningen av vår kulturarv. Taktikken med å vinne sympati og billige poenger ved å iscenesette seg selv som sakesløst offer for kynisme, reaksjonær dumhet og etnisk irrasjonalitet, er for gjennomskuelig. Dessverre har Nordgren selv i det forløpne år utøvet dette rollespillet med stor iver. Så sent som i et stort oppsummerende juleintervju (VG 23.12.05) hevder han at det «har vært slitsomt og ubehagelig fordi angrepene ofte har gått på meg personlig». Uten det minste håp om å trenge gjennom - verken hos Fossen eller Nordgren - vil jeg for ordens skyld atter en gang gjenta at kritikken ikke har gått på hans person, men på det han har gjort.