Fossen står til stryk

Erling Fossen fremstiller Deli de Luca som eksponent for ensretting.

STORKIOSKER: Lederen av Oslo Byaksjon, Erling Fossen, har i flere sammenhenger denne høsten uttrykt bekymring for den ensretting som kjedene i handelsnæringen representerer. Innenfor flere sektorer er denne bekymringen berettiget. Mange kjeder har gjort livet kjedeligere for den jevne forbruker. Spesielt synlig er denne utviklingen på de store kjøpesentre utenfor bykjernen, som mer enn noe annet truer det yrende liv i bygatene.

Fossen retter imidlertid baker for smed ved å fremstille Deli de Luca som eksponent for ensrettingen. Deli de Lucas fremste mål har siden etableringen i 2003 vært å bidra til det motsatte. Mangfold og valgfrihet er i Deli de Luca på ingen måte å anse som tomme klisjeer. Forut for vår etablering kunne sultne hovedstadsbeboere på farten hovedsakelig velge mellom pølse, hamburger og kebab. Med et samlebegrep blir denne maten gjerne omtalt som junkfood.

Hos Deli de Luca tilbyr vi kundene etniske produkter som børek fra Tyrkia, pretzelkringle fra Tyskland, vegetariske spinatpaier fra England, japansk sushi eller pestocalzoner fra Nord-Italia.

Vi har 20 forskjellige småleverandører av mat. De fleste av dem er små familiebedrifter av den typen som Fossen i sin kunnskapsløshet påstår at vi medvirker til å ta livet av. Hos Deli de Luca kan kundene velge mellom nærmere 200 ulike matretter og 200 ulike former for drikke. Man må være ganske underlig innredet i hodet for å trekke den slutning at vi dermed bidrar til enfoldighet.

Over halvparten av fortjenesten i Deli de Luca kommer fra varer som ikke fantes i norsk servicehandel før vi startet den opp.

Fossen skriver at vi selger «fem varianter av den samme pølsa». Det er grunn til å anta at han forveksler Deli de Luca med en ensrettet bensinstasjon eller pølsekiosk. Hvis Fossen hadde besøkt en av Deli de Lucas 27 butikker, ville han visst at vi ikke selger pølser i det hele tatt. Vi sluttet med pølser etter første driftsår fordi vi tjente mer på sushi alene enn på alle pølsevarianter til sammen.

Naturligvis har vi ingen rett til å nekte Fossen eller andre å dytte i seg pølsemat. Samtidig er vi udelt stolt av å kunne tilby oslofolk et bredt spekter av andre og vesentlig sunnere matvarer.

Mange kiosker forsvarer sitt varetilbud med at de bare gir folk det som folk vil ha. Vår tilnærming er annerledes. Vi gir folk det de ikke visste at de ville ha. Så enfoldig var tilbudet av ferdigmat i Oslos gater frem til 2003 at folk vanskelig kunne vite hva de gikk glipp av. Nå vet de bedre. Det burde også Erling Fossen gjøre.