Fosses døde hunder

Annerledes urpremiere på nytt Jon Fosse-stykke.

Stavanger, Dagbladet): En ung mann ligger på sofaen. Hunden hans er forsvunnet. Hans mor snakker. Hun venter sin datter på besøk. Sønnen bor fortsatt hjemme, mens søsteren er gift med barn.

( Jon Fosses nye stykke begynner så alminnelig, men drar seg samtidig raskt til. En gammel venn kommer på besøk, starter en famlende, usikker samtale, som om noe har skjedd.

Og noe har skjedd. Hunden i huset er skutt av den nye naboen, den ligger i en svart plastsekk. Og hunden var det sønnen fortsatt var knyttet til, etter at han solgte gitaren.

Scenen er grunn, en massiv vegg av furupanel, med inngangsdøra langt til venstre og sofagruppa nesten i et siderom helt til høyre. Løsningen gir publikum en sterk opplevelse av å bryte inn i et hjem, men gjør det samtidig ikke lett å se alt som foregår.

Utradisjonell tolkning

I Rogaland Teaters oppsetning har «Dei døde hundane» fått en egen tone. Vennen som kommer på besøk, har et stadig nervøst smil, han søker latteren. Slik også søsteren har en egen væremåte, begge rolleløsninger utenfor det som er blitt Fosse-tradisjonen, altså slike rolletolkninger man vanligvis spiller Fosses dramatikk med. Og regissør Fridthjov Saaheims grep gir en egen humor, men er kanskje likevel ikke de grepene som best åpner Fosses tekst. Det er en oppsetning med flere positive, befriende kvaliteter, men når hendelsene blir sterke, gir ikke regiens oppbygging teksten den viktighet eller styrke den trenger. Sceneløsning og tekst er ikke helt sammensmeltet nok til et felles uttrykk.

Kirsten Hofseth treffer med små grep tonen som moren, og Marko Iversen Kanic fascinerer i sitt stille spill som sønnen, men i oppsetningen får ikke sluttscenen mellom dem den tyngde og intensitet den kunne hatt. Noe vinnes på humor, men det tapes noe i alvor. Resultatet er godt, kvalifisert teater - men ikke helt vellykket, helt fram.

Ikke av de beste

Men så er «Dei døde hundane» ikke blant Jon Fosses beste stykker. I sidespor droppes referanser og navn til fortid vi ikke kan kjenne, mens handlingen bygger seg opp nesten som en ettertanke, etter replikkenes rytme og karakterenes egenskaper. Det blir et spørsmål om sønnens handling etter hundedrapet ikke blir for dramatisk stor for den sceniske troverdigheten til den stramme teksten.

MOR OG SØNN: Marko Iversen Kanic som den unge mannen og Kirsten Hofseth som moren.